Forfatter: | Annikki Øvergård |
Innbinding: | Heftet |
Utgivelsesår: | 2018 |
Antall sider: | 256 |
Forlag: | Cappelen Damm |
Språk: | Bokmål |
Serie: | Anna fra Røros |
Serienummer: | 14 |
ISBN/EAN: | 9788202573089 |
Kategori: | Romanserier |
Forfatter: | Annikki Øvergård |
Innbinding: | Heftet |
Utgivelsesår: | 2018 |
Antall sider: | 256 |
Forlag: | Cappelen Damm |
Språk: | Bokmål |
Serie: | Anna fra Røros |
Serienummer: | 14 |
ISBN/EAN: | 9788202573089 |
Kategori: | Romanserier |
Endelig kan Anna begynne å planlegge sitt eget bryllup, sammen med sin Johan. Hun vet hun har oppfylt løftet til moren om å ta seg av broren Heine, og endelig kan hun for alvor begynne å tenke på sin egen lykke. Men kan hun være sikker på sine egne følelser for Johan? Hvorfor dukker stadig tanken på en annen mann opp i hodet hennes?
Et sus av hviskende stemmer fylte kirkerommet da hun langsomt skred oppover midtgangen. Hun så alle de kjente fjesene, forsøkte å nikke og smile til alle og enhver, mens hun klamret seg til armen til Mobro. Oppe ved alteret sto Johan, lang og tynn og skranglete i den nye dressen, med August ved siden av seg. Begge var alvorlige og tydelig preget av stunden, men da hun kom helt frem, smilte Johan fra øre til øre. I det samme var det som hun så ham på nytt. Så ham slik moren hadde sett ham i drømmen, mannen hun skulle bli gift med.
– Mor, du skal vite at far, han … han har fred nå. Anna tok av seg de tykke vottene hun hadde strikket av garn spunnet av ull fra sauene på Smedbakken. Hun strøk hånden over den iskalde steinen til moren. Ved siden av lå den ferske graven til Bessfar. Han lå foran gravstøtten som lenge hadde båret navnet til Besta. Nå var også hans navn preget inn, Elling Smedbakken, sammen med dato for fødsel og død. Hvor inderlig hadde hun ikke ønsket at foreldrene kunne vært forent på samme måten. Men tanken på å flytte morens kropp til Tyskland, eller farens hit til Røros, hadde vært umulig. Hvordan skulle det gått til? Så hadde hun sluppet tanken, tenkt at foreldrene tross alt var sammen i evigheten. Kjærligheten deres kunne ingen ta fra dem. Og minnene om begge ville hun bære dypt i hjertet så lenge hun levde. Det visste hun mer enn noe. Det var som det strømmet en underlig varme fra den kalde steinen, selv om kuldegradene bet i kinnene. Hun hadde holdt løftet hun hadde gitt moren på dødsleiet. Ja, mer enn det. Reisen til Tyskland og arveoppgjøret etter farfaren hadde vært med på å gjenreise farens ære. Graven var ikke lenger glemt og nedgrodd på kirkegården i Freiberg. Navnet hans var endelig risset inn sammen med de andres på familiegravstøtten, det hadde farmoren nylig skrevet. Takket være arven kunne Heine, som moren hadde vært så bekymret for, se lyst på fremtiden. Ikke bare var han blitt rik, han hadde også sin egen familie. En hustru og et barn som han elsket over alt annet. Og var det riktig det hun trodde, fikk de snart en unge til. Moren ville vært lykkelig om hun hadde fått oppleve det som skjedde. Om to dager var det julaften. Hun gruet seg litt til det. Dagen skulle jo feires uten Bessfar. Og uten Mobro, som nettopp var tatt av sted til hovedstaden. Likevel følte hun en ro i både kropp og sjel. Den hadde gjort noe med henne, den begivenhetsrike reisen til Tyskland. Først da hun var hjemme igjen, og endelig kunne føle seg trygg og trekke pusten, fattet hun hvor engstelig hun hadde vært under hele reisen. Selvsagt hadde det vært tungt å møte nyheten om Bessfars død. Men under begravelsen hadde hun fått tatt et slags farvel med ham. Forsonet seg med at han var borte for alltid, slik Besta, moren og faren var. Hun hadde funnet tilbake til hverdagen. Gikk i fjøset morgen og kveld. Tok seg av det meste som skulle gjøres i huset. Hadde bakt litt, og skulle ordne til jul. Vaske og pynte. Og snart måtte hun tenke på bryllupet Johan og hun skulle feire tredje lørdagen i januar. Det ilte til av glede og forventning. Da skulle de endelig stå foran alteret i kirken, og gi hverandre sitt ja. Men én ting lå og gnuret, som en småstein i skoen. Hun hadde ikke fortalt Johan hva som egentlig skjedde i Tyskland, på togturen fra Stralsund. Om komplottet mot Heine, hvordan de begge var blitt satt i arresten i Berlin, mistenkt for mord. Hvordan hun hadde fulgt etter den rødkledde kvinnen. Da hun hadde funnet han som hadde tatt livet av den uskyldige mannen, det som hadde vært begynnelsen til oppklaringen. Johan ville kanskje bli sint når han hørte hvilke sjanser hun hadde tatt. Men det var nok ikke den viktigste grunnen til at hun kviet seg til å fortelle hva hun og Heine hadde vært igjennom. For da måtte hun også fortelle om Søren. Om den makeløse innsatsen hans. Hvordan han aldri hadde gitt opp. Og kanskje ville Johan merke beundringen i stemmen, bli urolig, kanskje svartsyk. Og ikke helt uten grunn. Nei, hun ville ikke tenke på Søren, snart var hun lykkelig gift. Enda en gang strøk hun over morens gravstein med en naken hånd.