Nå slo det henne at jentene hadde oppført seg akkurat som ellers hele formiddagen. Ingen av dem hadde spurt henne om når hun skulle reise eller hvor hun skulle. Hadde ikke Alf sagt noe til dem?
– Har ikke faren deres sagt at jeg skal reise, spurte hun.
– Jo. Han sa det før vi gikk opp hit til deg.
– Sa han ingenting om at jeg ikke kommer tilbake?
– Nei ... Gøril ristet på hodet. Det lille, hjerteformede ansiktet uttrykte en blanding av sjokk og vantro. – Han sa bare at du skulle reise bort en tur.
En tur! Lilja merket at sinnet våknet. Hva var dette? Var han så feig at han overlot den verste oppgaven til henne?
– Gøril, begynte hun. Så tidde hun brått. Hun visste ikke hvordan hun skulle få sagt det. Ikke med Gørils bedende blikk, som skjelte så tillitsfullt mot henne, med en bønn om at det hun hadde hørt, ikke stemte. – Gøril, jeg ...
– Hun kommer ikke tilbake, kom det hardt fra den elleve år gamle Johanna, som sto og fiklet med et bilde av begge søstrene som Lilja hadde fått av Alf, og som sto i glass og ramme på kommoden hennes. – Far fortalte meg det før vi gikk opp hit.
Lilja slapp taket i genseren, så gikk hun bort til Johanna, som sto med bratt nakke og så på henne med et kaldt og anklagende blikk.
– Kommer du ikke tilbake? Aldri? Gøril så på Lilja som om hun ikke trodde på det søsteren sto der og sa.
Lilja svelget tungt.
– Det stemmer, sa hun stille. – Jeg skal flytte. Da Gørils ansikt forandret seg til en maske av sorg og fortvilelse, satte Lilja seg ved siden av henne og la armene rundt den vesle jenta. – Jeg skal flytte til et annet sted i landet, sa hun og strøk Gøril over det lyse håret.
– Nei! Nei, Lilja! Gøril snudde seg mot Lilja, slo armene om henne og klamret seg til henne. – Ikke reis. Ikke flytt fra oss! Hun gråt så hun ristet, og nå begynte Lilja også å gråte. Selv ikke sinnet hun følte overfor Alf, som hadde overlatt denne vanskelige oppgaven til henne, klarte å overskygge den fortvilte sorgen hun følte ved å være nødt til å gjøre de to barna så vondt. Både barna og seg selv. For hun var inderlig glad i dem begge. Hun hadde lært å elske dem og var knyttet til dem, om ikke med blodets bånd, så med omsorgsfølelse og kjærlighet.
– Johanna, kom her ... Med den ene armen rundt Gøril strakte hun den andre bedende ut mot Johanna, som ikke hadde rørt seg fra plassen ved kommoden. Johanna ble først stående med det samme kalde, sammenbitte uttrykket i ansiktet som hun hadde hatt helt fra hun røpet for søsteren at Lilja aldri ville komme tilbake. Men så var det som om det harde skallet brast. Hun styrtet frem mot sengen og kastet seg inntil Lilja.
– Ikke reis, hvisket hun. – Ikke reis fra oss.
Lilja ble sittende og holde rundt begge jentene. Alle tre gråt. Gøril satt med ansiktet begravd inn mot Liljas bryst så blusen ble våt av barnets tårer.
Lilja hadde aldri trodd at noe kunne føles så smertefullt. Hvordan kunne hun ha hjerte til å gjøre jentene så vondt? De som allerede hadde opplevd så mye tungt og vanskelig i sine unge liv. De hadde mistet moren. Og nå mistet de henne også. Hun burde tenke mer på dem, ikke bare på seg selv.
Et øyeblikk var hun fristet til å ombestemme seg og gi opp hele reisen. Til å trykke barna inntil seg og se gleden i øynene deres om hun skulle bestemme seg for å si: Jeg reiser ikke. Jeg blir hos dere.

Til toppen