Lykkens pris (Heftet)

Serie: Alvestad 33

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2015
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Alvestad
Serienummer: 33
ISBN/EAN: 9788202471125
Kategori: Romanserier
Omtale Lykkens pris
– Jeg gjorde det ikke lett for deg. Men du må forstå at dette, det med oss, det er vanskelig, sa August. – Jeg ønsker så mye mer for deg, Victoria. Du har så mange fine kvaliteter, og jeg vil ikke at de skal kastes bort.
– Nå forstår jeg ikke hva du mener. Victoria så på ham. – Hvordan kaster jeg dem bort når jeg er sammen med deg?
– Du bør binde deg til en mann som har større deler av livet foran seg, Victoria. Det er det jeg mener.

Til toppen

Andre utgaver

Lykkens pris
Bokmål Ebok 2015

Flere bøker av Elin Brend Johansen:

Utdrag

Det var ikke slik det skulle være. Alle drømmene og tankene om fremtiden. Det skulle ikke ende på det viset. 
Jon Sigurd betraktet nattehimmelen, kjente at vinden strøk kjølig omkring ansiktet og holdt myggen på avstand. Insektene likte seg ikke i sådant vær, men denne kvelden brydde han seg uansett ikke om dem. 
 Han befant seg ikke mange skrittene unna Alvestad. Dersom han ville, kunne han være hos Karen Sofie på minutter – hvis de åpnet døren og slapp ham inn. Jon Sigurds hånd ristet mens han klorte seg på håndbaken. Han hadde ikke glemt følelsen av håret hennes mot fingrene. Det vakre, mørke, myke håret hennes. Karen Sofie hadde det peneste håret han visste om. 
 Han lukket øynene og forsøkte å mane frem duften av henne, men minnene sviktet ham. Det var for lenge siden han hadde holdt henne inntil seg. Altfor lenge siden han hadde sett på henne med håpefulle og bekymringsløse øyne, og kjent seg virkelig glad. 
 Inni ham svømte en annen følelse. Hat. Det var faren hans som var årsaken det i ham. 
 Jon Sigurd bet seg i kinnet for ikke å skrike ut sin fortvilelse og sitt sinne. Han hadde ikke orket å se faren i øynene hele dagen. Selv under middagen hadde han holdt blikket senket mot tallerkenen med mat, den maten han slet med å få i seg. Han hadde stålsatt seg, ventet på skjenn fordi han var så taus og fordi han åt så sakte. Faren likte å bemerke slikt. Fantes det noe han kunne ta ham fatt for, så gjorde han det. 
 Men ikke i dag. Jon Sigurd hadde fått spise i fred, uten at det hadde fått ham til å føle seg noe bedre. Han klarte ikke å stenge ute bildet av Karen Sofies sårede øyne. Erindringen stakk i hjertet hans. Han skulle så inderlig gjerne tatt ordene tilbake. Han ville ikke huske hvordan lyset hadde sluknet i øynene hennes, hvordan hun hadde sett på ham med den samme fortvilelsen som han selv kjente dypt inne i seg. 
 Han var en kujon. Hadde han vært tapper, ville han tatt med seg Karen Sofie og rømt til Amerika. Han ville ha greid å overtale henne til å bli med ham, og han ville ha skaffet et hjem og arbeid til dem. Men han var ikke god nok. Faren hadde helt rett i det. Han var feig, og det hadde kostet ham den fineste han visste om. Hans aller beste venn. Hans eneste venn. 
 Det raslet i løvverket bak ham, og snart kjente Jon Sigurd lodden pels mot anklene. Han satte seg på huk og strøk katten over ryggen. Den malte mot hendene hans. 
 Seks år gjensto før han skulle giftes med en kvinne han ikke ville ha. Det var lang tid, men det gjorde ikke saken bedre. De seks årene skulle han ha benyttet sammen med Karen Sofie. 
 Katten strøk seg inntil beinet hans, som om den forsto at han trengte trøst. Han tenkte på farmoren. Alt hadde vært lettere om hun hadde levd. Da kunne han ha talt med henne. Moren gikk det ikke an å tale med. Hun sa som regel at han måtte gjøre det faren mente var best. 
 Jon Sigurd bet tennene sammen. Når han var i Lillestrøm eller i selskap på andre gårder, pleide han å betrakte de andre gårdbrukerne. Han syntes alle virket å være mye bedre fedre enn hans egen. Han skulle ønske at han, med et fingerknips, kunne byttet far. 
 Den dårlige samvittigheten brant i brystet hans. Det var galt å tenke vondt om sin egen far, men han kunne ikke hjelpe for det. Faren hans var ond, og han handlet bare ut fra sitt eget forgodtbefinnende. 
 Kanskje han burde reise fra gården og finne seg noe annet å leve av? Da kunne de ha det så godt, foreldrene hans. Da ville de kan hende forstå hva de hadde gjort mot ham, og at de burde tatt bedre vare på ham. 
 Blikket hans søkte mot hovedhuset, gled videre mot låven og over alle bygningene som en dag skulle bli hans. Han kunne ikke reise fra det. Han var glad i Bakken, i dyrene og omgivelsene. Helt fra han var liten, hadde han sett frem til den dagen alt skulle bli hans, og det ville være han som tok avgjørelsene om hvordan jorda skulle dyrkes og gården styres. Han hadde drømt om at kuene ville vinne priser på dyrskuene, tenkt at han skulle bli en så dyktig bonde at de andre i bygda så opp til ham. 
 Jon Sigurd rettet nakken og strøk hånden over øynene, kjente at han var sliten. Det hadde vært for mange tanker over for lang tid. Han var så lei av det, lei av å kjenne seg ydmyket og av å bli behandlet som et barn, for det var slik faren behandlet ham. 
 Karen Sofies ansikt dukket igjen opp i tankene hans. Hun hadde aldri behandlet ham dårlig, og hun hadde sagt at han eide hjertet hennes. Det hadde gjort vondt å høre henne si det, men på samme vis ga det ham også en styrke å vite at Karen Sofie kjente det samme for ham som han gjorde for henne. Kanskje var det håp for dem likevel? 
 Han skjøv håpet bort med en gang. Det var ikke verdt å bruke tiden på slike tanker, da endte han bare opp med å bli skuffet. Han hadde håpet for mye, for lenge, og det hadde ikke brakt ham annet enn sorg. 
 Han gikk tilbake til huset med tunge skritt, åpnet døren forsiktig, ventet hvert øyeblikk å høre farens arge røst. Men ingen stemme ga ham en brå velkomst denne gangen. Jon Sigurd trakk av seg støvlene og hengte fra seg jakken og luen, strøk hånden gjennom håret før han gikk opp på sitt eget værelse. Det føltes alltid bedre når han kunne lukke døren igjen bak seg, og stenge seg inne i sin egen lille verden. Der inne var det ingen som kikket på ham med harme eller forurettede blikk.

Til toppen

Bøker i serien