Hun lå på rygg og stirret opp på en kullsort himmel. Stjernene var så vakre, og lyset fra den smale månesigden falt ned på nysnøen rundt henne og fikk den til å glitre. Hun lot hånden gli over snøen. Den var ikke kald, og hun frøs ikke. Dette hadde hun opplevd før. Hun visste at det var et minne, men det føltes ekte.
– Mor, hvisket hun. – Er du der?
Hun fikk ikke noe svar, men visste at moren lå rett bak henne. Tårene begynte å renne. Moren var død. Hun visste det nå.
Lenge lå Adeline og stirret opp på de funklende stjernene på himmelen. Så hørte hun skritt.
– Å nei, det er Signe og jentungen hennes! De har frosset i hjel.
Det var en mann som snakket. Han lød både kjent og fremmed på en gang.
– Vi får ta’rem med oss, svarte en annen. – Hvem skal betale for begravelsen dems, trur’u?
– Vi får se om vi får tak i jentungens far. Han skal ha penger, har jeg hørt.
– Hvis’n hadde brydd seg, ville’n vel ikke latt dem gå husløse på denne tida av året?
– Nei, kanskje ikke, svarte den andre. – Vi må uansett … Nei, nå har jeg aldri! Jentungen er i live!
Sterke armer løftet henne opp. – Adeline? Det er Kjell Einar. Kan du høre meg?
Hun klarte ikke å svare, men følte seg trygg da han klemte henne inntil seg og bar henne i vei. Bevegelsen vugget henne i søvn, som da hun lå i hengekøyen om bord på «Molly Magdalena».
Tanken førte henne vekk fra minnet om moren og tilbake til banjeren der mennene snorket og snakket i søvne. Det var et godt sted å være, og hun ville bli der, men en subbende lyd og høye stemmer forstyrret henne. Noen grep tak i henne og ristet henne. Det var vondt og plagsomt, og hun ville be dem la henne være i fred, men ordene kom ikke.
– Få liv i henne! skar en skarp, ubehagelig kvinnestemme gjennom luften. 
Nei! ville Adeline rope. Ikke vekk meg. Jeg vil bli her hos mannskapet på «Molly Magdalena»! En skarp smerte dro henne brutalt tilbake, og hun gispet og glippet med øynene.

Til toppen