Men si meg, Johan. Det at apotekeren har invitert deg til middag. Dere ... dere er vel ikke ... trolovet?
Johan lo. – Ikke på langt nær. Vel er apotekeren en mann av vitenskap, men han holder fortsatt på kutymen. Man kommer ikke her og forlover seg uten at han er spurt. Jeg kjenner lusa på gangen. Men det at han støtter seg til nettopp vitenskapen kan jo komme godt med, gitt mine noe ... uortodokse bordmanerer. Ikke alle finner dem like spiselige, som vi jo har erfart opp gjennom årene. Men så lenge min kjære Astrid ser gjennom fingrene med det, får vi anta at hennes far er like vidsynt. Hun har det vel fra et sted.
Av blikket hans å dømme, følte Stine seg temmelig sikker på at så var tilfelle.
Johan lente seg inntil veggen med et lurt uttrykk. – Det eneste som er synd, er at tante Lovise har fulgt oss med haukeblikk helt siden vår lille ... hva skal vi kalle det ... romanse begynte. Jeg tror hun ser det som sin oppgave å vokte piken, i mangel på en mor. Men jeg har sagt til tante at det er uaktuelt at hun blir med på middagen som pikens anstand.
– Enig! utbrøt Stine. – Det er uhørt. Om noen skal være med på middagen, så er det saktens jeg!
– Deg? Johan ristet bestemt på hodet. – Kommer ikke på tale!
– Du skulle sett ansiktet ditt! sa Stine ertelystent. – Men ta det med ro. Jeg bare spøker med deg. Jeg skal ikke trenge meg på. Så lenge du lover å gi meg fyldig rapport, vel og merke. Og du Johan, om du ser tante Lovise, kan du hilse henne og si at konserten var aldeles nydelig.
– Det kan du vel si til henne selv?
– Vel, jeg prøvde i går, men fikk ikke inn et kløyva ord, sånn som alle snakket i munnen på hverandre. Men du kan hilse og si at i særdeleshet kresendoet, den store finalen, var vakker. Det var så fint da orgelet trykket til med full kraft og de fargede lysene plutselig drysset over pikekoret som den reneste stjernehimmel.
– Akkurat det må du faktisk takke betjent Lütgen for, sa Johan.
– Hva? Stine kjente at hun ble varm i kinnene. – Hva har betjenten med det å gjøre?
Johan fortalte at betjenten hadde kommet innom på siste prøve ved en tilfeldighet. Egentlig skulle han bare levere en bok til tante Lovise, men siden de var i gang med finpussen, tillot han seg å komme med en siste liten lysjustering.
– Nei jaså? Så det gjorde han? Og det var altså helt tilfeldig? spurte Stine.
– Ja, sa Johan uforstående. – Jeg tror til og med jeg husker navnet på boken. Det var noe med ...
– Det klarer seg, sa Stine og reiste seg med en latter. – Den mannen altså! Dersom jeg ser så mye som et stjerneskudd på vår egen forestilling, kommer jeg til å anklage ham for spionasje og for å ha konspirert med fienden.
– Ha, ha. Du tillegger ham virkelig ikke mye ære, kjære søster. Har det ikke slått deg at han kanskje var innom av en annen grunn?
Hun rødmet dypt og skulle til å avverge antydninger om den hengivne gesten under konserten, da Johan kom henne i forkjøpet:
– Lütgen ville vite om noen av pikene kunne tenkes få tillatelse til å delta i revyen hans.
– Å? sa Stine og kjente et stikk av sjalusi. Det var så mange yndige piker i koret, flere av dem i gifteferdig alder også. Riktignok hadde mange av gjestene vært i følge med sine utkårede, med ring på fingeren, men i koret var det mang en skjønnhet. Hva kunne Lütgens motiv være for å få dem med i vekternes forestilling, tro?
– Han trengte solister, sa han, forklarte Johan. – For konstablenes stemmer var rustne for de krevende partiene. Så hvorfor ikke be noen av pikene synge? Vi bor tross alt i den samme byen, og det er dumt å ikke samarbeide om den lille moroa vi har.
– Over mitt lik! utbrøt Stine. – Hvordan kan Lütgen være så korttenkt? Å sette unge piker inn sammen med disse middelaldrende konstablene og vekterne! Nei, det kommer ikke på tale. Det er uanstendig!
Johan brøt ut i latter. – Det var det tante Lovise også sa! Og om han skulle ha en kvinnelig solist, fikk han pent nøye seg med henne. Så nå er det bestemt. At tante Lovise kommer ned og synger i revyen med dere. Men visste du ikke det? Har ikke Lütgen sagt det til deg? Jeg trodde du var regissør?
Hun skiftet vekten over til det andre benet. – Å, vel. Jeg er nok snarere en slags ... konsulent, om du vil. Og for all del, Lütgen vet sikkert hva han gjør. Forresten tror jeg tante Lovise kan ha en forsonende virkning på disse trassige mennene. Prøvene frem til nå har vært preget av gnisninger, er jeg redd. Nå vel, jeg får komme meg av gårde.
Johan ville ikke slippe henne så lett. – Apropos forsonende virkning. Fra min plass i koret så det ut som om du har en ganske annen plass i Lütgens liv enn som en skarve ... konsulent?
Stine rødmet så hun måtte snu seg bort. En ting var at hun selv hadde gitt etter i et svakt øyeblikk. Men at Johan så det? Huff, det var faktisk det samme som å svikte Liam. Frem til nå hadde det med Lütgen vært hemmelig. Og dermed kanskje lov. Men nå, som Johan hadde sett det, følte hun det som et svik. Ikke bare mot Liam, men mot hele livet de tre hadde delt sammen. Og dessuten var hun jo handfast med Liam. Hvordan var det da hun bar seg ad?
Til toppen