Essayet Lyvekunstens forfall er et av litteraturhistoriens få vellykkede forsøk på å gi et kunstkritisk verk en selvstendig kunstnerisk utforming. I god romantisk ånd hevder Wilde kunsten og fantasiens forrang fremfor vitenskapen og fornuften. Kunsten lammer for en kort stund vårt uslokkelige begjær etter å forstå, og gjennom dens fiksjon og løgn blir vi viten til livet som en kaotisk sammenblanding av illusjon og virkelighet. På linje med Wordsworth, Byron, Keats og Shelley stiller Wilde kunsten både moralsk og erkjennelsesmessig på et høyere nivå enn vitenskapen: Bare gjennom kunsten og løgnen kan livet uttrykkes som en enhet av sannhet og løgn.
