Elle merket at hun ble løftet opp. Sterke armer bar henne av gårde. Hun svevde inn og ut av bevissthet og fikk bare med seg bruddstykker av det som foregikk rundt henne. Hvem som bar henne og til hvor, visste hun ikke, men hun fornemmet at det var Jacob. Hun var trygg. Så sank hun tilbake i mørket, men denne gangen var det ikke farlig. Hun var reddet, og Jacob var sammen med henne.Opphissede stemmer hørtes langt, langt unna. Det føltes som om hun befant seg utenfor seg selv, som om det som foregikk ikke angikk henne. Så ble hun lagt ned på noe mykt, og følelsen av å bli omhyllet av bomull var god og lindrende. Smertene og redselen som hadde satt seg i kroppen slapp taket før mørket oppslukte henne igjen.
Et par timer senere kom Theresia Lund. Hun hadde med seg et skrin fylt med omslag og salver, bandasjer og tørkede urter. Jacob reiste seg og omfavnet henne da hun kom inn, takknemlig for at den snille moren hadde sluppet alt hun hadde i hendene og blitt med Håkon tilbake til Jomfruholmen for å hjelpe til.Theresia ble fulgt opp til værelset der Elle lå. Hun ble rent fælen ved synet av den unge kvinnen som lå forslått og sanseløs i sengen. Hun satte straks i gang med det som måtte gjøres. Kjærlig og omhyggelig vasket hun Elle før hun renset sårene og forbandt dem.Det varte ikke lenge før Elle fikk feber. Plutselig steg den voldsomt, og kroppen brant og kjempet mot skadene hun var påført. Theresia gjorde sitt beste før å kjøle henne ned, og innimellom lurte hun i Elle små teskjeer med lunkent vann med honning.Da hun var ferdig, kysset hun sønnens forlovede varsomt på den glohete pannen og ba en stille bønn om at hun måtte komme seg raskt gjennom det. Både hun og Jacobs gamle bestefar hadde allerede rukket å bli glad i Elle. Ikke minst gledet morshjertet seg over at den kjære sønnen hadde funnet kjærligheten, og tanken på at noe skulle ødelegge for den var ikke til å bære.

Til toppen