Maktesløs (Heftet)

Serie: Lokketoner 6

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Lokketoner
Serienummer: 6
ISBN/EAN: 9788202433314
Kategori: Romanserier
Omtale Maktesløs
Lars spinner sitt nett stadig tettere rundt Synnøve, og Camilla Meissner kan ikke lenger beskytte tjenestejenta si. Hun er derfor maktesløs når Lars bestemmer at Synnøve skal ha stellet på en øde seter den sommeren, og at han skal følge henne opp …
I arresten i Trondheim sitter Bent, urettmessig beskyldt for å ha stjålet sølvtøy hos stadsmusikant Fjeld. Bent er også maktesløs – helt til han får et forslag han ikke kan avslå. 
 
– Jeg gir deg den tiden du trenger til å ta din bestemmelse, sa herr Fjeld. – Du får selv avgjøre hvor forlokkende det er å fordrive tiden i rådstuearrestens helvete.
Bent lukket øynene. Nei! Han ville ikke gifte seg med Violetta! Han elsket Synnøve, og ville vie sin framtid til henne. Men beskyldningen om at han hadde stjålet, sto fast. Hvis han ikke ga etter – hvor mange år måtte han da tilbringe i dette forferdelige fangehullet? Og hvor mange år kunne han overleve?

UTDRAG FRA BOKEN:
– Synnøve, sa Lars mykt. – Få ha deg i natt! Eg tigg. Ette ‘di skal eg bera deg på hendern. Eg skal verne deg, beskytte deg, slå ihel den som kjem med spitord åt deg. Eg …
– Ikke tala om å slå ihel!
– Det skal glinse fett tå munnvikån ‘na Olaug kvar dag, fristet han. – Og han Tønnes skal drikk rømme og fløte så han kjem på arbeid med mjølkbart kvar dag. Han lo av sine egne ord, men det intense blikket tagg og ba.
– Eg veit at du kan ha meg, Lars, sa hun stille.
Han rettet seg opp. Rått begjær skinte ut av de rødmussede, barske trekkene. – Da vil du …?
– Du kan ha meg, slik som du ha hatt så mange, Lars, hvisket hun. – For du har kroppsmakta. Men aldri får du meg frivillig.
Hun hørte sin egen stemme, men fattet ikke at hun virkelig sa dette.
Han rettet seg opp så han nesten slo hodet i taket. Med ett satte han i et brøl og flekket av seg kofte og skjorte. Han sto med naken overkropp, med seige, sterke muskler. Og så kom det neste, forferdelige: Han løsnet beltet og lot buksene falle.
Hun så ham slik som han var skapt av Herren. Eller av djevelen. Hun trakk seg skremt unna over synet av den mandige villskapen. Men han kastet seg ikke over henne. Han brølte opp mot taket, snudde seg og løp ut i den kalde julinatten uten så mye som en fille på kroppen. Han brølte, knurret, men stemmen ble svakere og svakere.
Lars Storset var blitt aldeles tullete. Han løp ut i uværet.
Synnøves hjerte hamret. Hun reiste seg og tok seg til bringen. – Gud, kafor gjer du ‘te mot meg? Kafor var det for godt for meg med ‘nå Bent? Vi var ‘tå sommå slaget, vi.
 
Hun satt i den vesle køya, med knærne trukket opp mot haken. Hun dro saueskinnet rundt seg og satt slik. I det minskende skjæret fra peisen kunne hun ennå se den svarte haugen med klær, sko, belte – alt Lars hadde hatt på seg.
Det var ikke vinter ute. Det var overgangen mellom juni og juli. Men det hadde nettopp haglet, og han var der ute, full, vill og splitter naken. Kanskje løp han så langt at han ikke fant tilbake igjen? Huiingen hans hadde sikkert skrent vettet av Jon, der han lå.
Men helt mørkt ble det ikke, for skyene var spettet med svartblå stjernehimmel, og en nesten full måne var på vei opp bak den lange, slake åsen som ble kalt Langstrekkjet. Lars ville ikke gå seg bort, og han frøs ikke i hjel hvis han ikke selv ville. Og ikke trodde hun at han var så tullete av lengsel at han tok livet av seg bare fordi Synnøve Sandmo ikke ga seg til ham frivillig. Nei, denne tullskapen hadde vært i ham så lenge hun og hele bygda hadde kjent til ham. Folk snakket om fyllefestene hans, når vennene kom opp på loftet i buret. Da fløt brennevinet, og pokerkortene smalt i bordet. De kauket og lo og bantes. Nå og da røk de sammen, og det hendte at blodet rant. Lars kunne slå til en kar nesten uten forvarsel, slik at han ble liggende i uvett. Han kunne fly i masken på selve presten, og det hadde han da også gjort. Han kunne bråstanse der han sto, midt på blanke dagen, og flire.
Han var dragon sekondløytnant Lars Olsson Storset.
Hun lyttet, hørte lyder fra kveet og seterfjøset. Hørte den milde klukkingen fra bekken. Men det var ikke noe verken å høre eller se til Lars.
Hun var sikker på at denne dagen var den siste hun var urørt av ham. Hun satt fremdeles med armene rundt knærne. Ikke ett plagg hadde hun tatt av seg. Som om det hjalp! Når Lars kom tilbake, med tennene klaprende av kulde, ville øynene hans være like djevelsk levende som før.
– Eg ga meg åt deg, eg, Bent, mumlet hun. – Den gongen eg gjorde det, tykt eg at det var rett, og eg angra ikkje no hell. Hun elsket ham fremdeles. Kunne ikke noe for det. Han hadde sveket grovt, likevel elsket hun ham. Hun prøvde å se for seg en vill Bent som ravet rundt i fylla, mishandlet kvinner og tok seg til rette som et villdyr, men klarte det ikke.
Langsomt ble glørne rødere og rødere, ble som truende øyne i mørket. Det var over midnatt. Hvordan skulle hun klare å våkne tidsnok, hun som skulle være oppe alt i femtiden? Hun kom ikke til å få sove ett sekund, nå som hun visste hva som ventet henne.

Til toppen

Andre utgaver

Maktesløs
Bokmål Ebok 2014

Flere bøker av Sigrid Lunde:

Bøker i serien