Det var herlig å være på Solgropen igjen! Da motorbåten som hadde fraktet dem, forsvant rundt odden, ble Elise stående stille og stirre utover den solglitrende havflaten og øyene i det fjerne. "Har du sett noe så vakkert!" utbrøt hun.

Morten la armen om skuldrene hennes og nikket uten å si noe. Elise forsto at han var like betatt som hun.

"Nå skal vi bare nyte dagene, Elise, og la alle bekymringer bli igjen hjemme. Hver gang jeg ser bekymringsrynken over nesen din, skal jeg minne deg på det. Det er herved forbudt å snakke om eller tenke på Ragnhild og hennes forelskelse, Elviras dårlige nerver eller Jon Peders hissige temperament."

"Jon Peders hissige temperament? Hvor har du det fra?"

"Var det ikke du som sa at Ragnhild og Nicolas syntes at han var så forandret? At han sprakk for ingenting? Jeg husker ikke hvem som sa der, men gutter er slik i den alderen. De har tanker og følelser de ikke skjønner seg på, og da kan de fort eksplodere."

"Ja, du har sikkert rett i det."

Morten snudde seg, tok tak i bagasjen og begynte å gå.

Elise tok tak i sin egen veske og fulgte etter ham. Heretter skulle hun ikke si et eneste ord som røpet hennes bekymring for en eller annen i familien! Hun skulle gjøre som Morten sa og bare nyte sommeren, solskinnet og Solgropen. Med en gang de kom inn, skulle hun åpne alle dører og vinduer på vidt gap og slippe solen inn, sette over kaffekjelen og dekke et innbydende bord på verandaen! Så skulle hun skru på radioen og finne noe fin musikk, fjerne alle døde fluer fra vinduspostene og plukke noen markblomster og sette i en vase midt på bordet. Når de hadde spist og hun hadde ryddet bort bagasjen, skulle hun legge seg rett ned på en av solsengene og bare nyte solen!

Morten gikk et stykke foran henne. Han var bare opptatt av å komme fort opp til huset, tenkte hun. Han tok seg ikke tid til å se på alle markblomstene på veien opp. Nå var han nesten fremme.

Plutselig så hun at han bråstoppet. I neste øyeblikk snudde han seg mot henne og ropte: "Det er huggorm her! Gå forsiktig og se deg godt for!"

Elise bråstoppet. Hun var livredd orm, bare synet av en slange på TV ga henne panikk. "Hvor er den?" ropte hun skrekkslagen tilbake. "Drepte du den?"

"Det rakk jeg ikke," ropte Morten tilbake. "Den forsvant inn i steinrøysa der borte. Du kan bare komme, den tør ikke å vise seg når vi er her."

Elise nærmet seg nølende.

Morten var blitt stående stille på samme flekken mens han stirret bort mot haugen med stein bare en meter fra husveggen.

"Der er'n!" utbrøt han som om det var en stor begivenhet. Han måtte ha glemt at hun ikke tålte synet av en slange. Ikke engang avbildet i en bok.

"Det er flere" la han begeistret til. "Jeg har aldri sett dem på så nært hold før!"

"Morten, jeg er livredd!"

"De er mer redde for deg enn du er for dem!"

"Ikke tale om! Jeg går ikke forbi uten at du tar livet av dem først!"

"Tar livet av dem? De er vakre! Med et flott mønster på ryggen! De gjør da ingen fortred."

"Morten, jeg mener det alvorlig. Jeg er livredd for huggorm!"

"Gå bak ryggen min, da, så skal jeg stå her og passe på at de ikke kommer frem."

Elise hastet forbi ham mens hun holdt pusten av redsel. Da hun kom seg velberget rundt hushjørnet, husket hun at Morten hadde nøklene og ropte på ham.

Hun lot ham gå først inn og spurte skremt: "Er du sikker på at det ikke er kommet huggorm inn i huset?"

Morten lo. "Hvordan skulle de greie det?"

Elise svarte ikke. Hun begynte å rydde bort bagasjen med det samme, uten å åpne dører og vinduer. De fikk spise inne. Ikke tale om at hun ville sitte på verandaen når det var livsfarlige kryp like i nærheten!

"Jeg trodde ikke at du var en reddhare, Elise. Det likner ikke deg."

"Da vet du ikke hva redsel for slanger er."

"Jeg liker ikke edderkopper, men jeg blir ikke hysterisk av den grunn."

Elise sa ikke noe. Gleden over sommerparadiset var borte. Hvordan skulle hun klare å være her i to uker når hun ikke kunne gå ut i solskinnet, ligge å sole seg, bade, rusle en tur eller plukke bær? Ingen hadde fortalt henne at øya var full av huggorm, og det måtte den være når det kunne ligge flere i steinrøysa her på Solgropen. Hvorfor hadde ikke Ingjerd fortalt henne det?

Morten ville ikke drepe dem, sa han nå. Han mente at de hadde livets rett. Det var tross alt lov å drepe dem, hun hadde ikke hørt annet. Men var ikke menneskeliv viktigere? Alle visste at man kunne dø av et huggormbitt.

Det verste var at Morten ikke forsto. Hvis hun tagg ham om å avlive ormene, ville han helt sikkert holde en preken for henne om viktigheten av å bevare mangfoldet i naturen og fortelle at de spiste mus og dermed var nyttige. Selv om Morten var aldri så snill, ville han ikke forstå hennes redsel. I hans øyne var dette hysteri. Han ville forvente at hun tok seg sammen og oppførte seg som et voksent menneske.

Hun fant frem sengetøyet som lå i den store vesken, og gikk mot trappen opp til annen etasje for å re opp. Da slo en uhyggelig tanke ned i henne. Dette lille sommerhuset var egentlig et gammelt skipperhus. Det var eldgammelt! Ingjerd hadde fortalt at de fant både døde rotter og mus når de kom dit første gang etter vinteren. En gang hadde det ligget en hel musefamilie i sengen hennes, hadde hun sagt. Når mus og rotter kunne komme seg opp trappen, måtte vel en huggorm klare det samme?

Morten ville le av henne hvis hun ikke våget å gå opp. Kanskje bli irritert til og med. Da var hele ferien ødelagt.

Det var den jo allerede, tenkte hun idet hun knep leppene trassig sammen og bega seg opp trappen. Med stirrende blikk og varsomme bevegelser kom hun seg inn på soverommet, redde opp sengene i en fart og hastet ned i første etasje igjen.

Morten holdt på med et eller annet ute. Kanskje det hadde gått opp for ham at hennes redsel ikke skyldtes hysteri, men noe hun ikke kunne noe for. Hun fikk lage en deilig omelett til ham og finne frem spekeskinken. Deretter skjøv hun det lille runde bordet i stuen bort til vinduet og dekket på. Det var jo like fin utsikt til sjøen her som ute på verandaen, sa hun til seg selv. Med det gamle serviset med rosemønster ble det et koselig bord. Det hadde vært enda koseligere med en bukett markblomster, men det fikk ikke hjelpe.

Endelig kom Morten inn.

Hun snudde seg forventningsfullt mot ham, spent på om han endelig hadde tatt livet av alle sammen.

"Det er fantastisk interessant å studere dem på nært hold!" utbrøt han begeistret. Det er noen vakre dyr! Og så raske i bevegelsene!"

Elise sa ikke noe. "Kaffen er ferdig."

Han kom bort til henne og satte seg uten å kommentere det koselige bordet. Han så visst ikke spekeskinken og eggerøren engang, han tenke ikke på annet enn huggorm.

"Jeg lurer på hvor lenge de har holdt til her?" fortsatte han som om han helt hadde glemt at hun var redd, hun grøsset bare hun hørte ordet huggorm. "De liker seg i steinrøyser, og de elsker å ligge i solen, har jeg lest. Bare man går forsiktig og ikke tråkker på dem, gjør de deg ikke noe. Vi kan gjerne lage litt bråk, da holder de seg unna. Vi behøver jo ikke å gå barbent rett forbi ormebolet. Nå er huggormefamilien vant til å få være her i fred. Da er det viktig at vi ikke skremmer dem. Det vil ikke være bedre om de flytter hjemmet sitt til under verandatrappen for eksempel. Der bodde det noen i fjor sommer, fortalte Hugo."

Elise sperret øynene opp. "Var det huggorm her i fjor sommer også?"

"Det er det hvert år, det. Vi har bare ikke vært så heldige å se dem før."

Elise sa ikke noe. For første gang på det hun kunne huske, var hun mektig irritert på Morten. Så hensynsløst av ham å bagatellisere den redselen hun følte! Han snakket om huggormene som om han aldri hadde hørt at hun var redd dem! Når han ikke forsto det da de kom, ville han vel aldri forstå det! Så fikk han tilbringe resten av ferien ute med sine nye venner, hun kunne klare seg uten ham!

Til toppen