Malerskolen (Heftet)

Serie: Rosemalt 19

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 253
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Rosemalt
Serienummer: 19
ISBN/EAN: 9788202503185
Kategori: Romanserier
Omtale Malerskolen

Rebekka er på vei til Kristiania. Endelig skal drømmen om å få gå på malerskole gå i oppfyllelse. Men gleden overskygges av Ulfs svik og det vanskelige valget hun må ta når det gjelder Lie og sønnens fremtid.

– Snart er vi i Kristiania, hvisket hun inn mot det ene øret hans. – Det er da det virkelige eventyret begynner.
Igjen kom denne underlige følelsen av at noe viktig hadde skjedd da hun steg på toget, noe hun burde huske. Uten at hun skjønte hvorfor, kjente hun en voldsom sorg, en tristhet uten bunn. Hun begynte å gråte, salte tårer som rant ned på det bustete hodet til en oppspilt liten gutt.

Til toppen

Andre utgaver

Malerskolen
Bokmål Ebok 2016

Flere bøker av Annikki Øvergård:

Utdrag

Den svarte røyken, den påtrengende lukten, ristingen, alle de uvante lydene fra toget. Alt bidro til å gjøre spenningen større da de skulle dra. Pulsen banket fort, nesten like mye som den gangen hun reiste fra Hamar og skulle til Lie for å begynne i tjeneste.
Spenningen smittet over på Johannes. Han ble urolig i armene hennes da hun ventet på å stige inn i kupeen. Kanskje ble han også urolig av alt det nye, av lukten av kullstøv, tjære og olje, lyden av gnissende metall og hylende bremser da toget stanset.
Tharald var med dem. Han hadde insistert på det, selv om han ikke var fullt ut restituert etter anfallet han hadde hatt.
Sevat var med som skysskar, men var blitt værende igjen bak stasjonen for å passe på hest og vogn. 
– Toget blir ikke stående lenge, så vi får være snare, sa Tharald.
De måtte likevel vente litt, for å slippe frem de som skulle av.
Rebekka kastet et siste blikk på stasjonsbygningen og perrongen som var innhyllet i den svarte stramme røyken fra lokomotivet.
Når kommer jeg tilbake? tenkte hun, og følte igjen det samme stikket i brystet som hun hadde følt så ofte den siste tiden, når det for alvor var gått opp for henne at hun snart skulle forlate Lie.
Det var mange mennesker på perrongen, mange som var i bevegelse, enten de var kommet av toget, eller skulle gå på. Men det var også en del som bare sto stille på perrongen og fulgte med på alt som skjedde. Det var en vanlig adspredelse dette, for de som hadde tid til det, å være på stasjonen når togene kom og gikk. Det var alltid noe nytt å se, nye mennesker, noe som hendte. Så fikk man holdt rede på hvem som kom og hvem som dro, og hvilke varer som ble lastet ut av godsvognen.
Peder hadde fortalt mye om det. Han var blant dem som kunne stå der og følge med på det som skjedde når han likevel var i stasjonsbyen og hadde stunder til slikt.
Idet Tharald tok henne i armen og førte henne mot døren inn til togkupeen, fikk hun et kort glimt av en person som forlot toget og gikk i retning av skysskarene.
Det var bare et ørlite glimt, en følelse av at det var noe kjent der, noe viktig, før Tharald skysset henne inn. 
– Vi må skynde oss, gjentok Tharald.
Han bar på veskene hun skulle ha med seg inn i vognen. Kisten, den hun selv hadde dekorert mens hun ennå bodde i Hamar, ble sendt med bagasjevognen sammen med en annen hun også hadde med. Kistene ville bli lastet om på Hamar, så hun slapp å tenke på dem før de kom til Kristiania, der Guri skulle møte dem med en hestedrosje.
– Jeg kan ikke bli lenge, så vi får ta farvel nå med det samme, sa Tharald, andpusten etter anstrengelsene med bagasjen. Ansiktet hans var blekt.
Hun var redd han skulle få et nytt anfall, merket hvordan bekymringen steg. Var det riktig av henne å forlate ham nå, før han var helt restituert?
Han la ene hånden forsiktig på hodet til Johannes og strøk en varsom finger over kinnet hans, før han tok begge hendene hennes i sine.
– Du får skrive, sa han. – Om det er det aller minste, så ikke nøl med å sende meg et brev. Eller et telegram, om det haster. Og forretningsføreren, ikke glem at du kan benytte deg av ham. Til hva det måtte være.
Hun forsøkte å smile, men det ble litt anstrengt. De var begge preget av avskjeden.
– Ta vare på deg selv nå, sa hun. – Ikke slit deg ut, så du får et nytt illebefinnende. Jeg har snakket med Cecilie, hun har lovet å hjelpe deg med forretningene. Du må bare ha tiltro til henne.
Han nikket, men hun visste ikke om ordene nådde helt inn.
– Ta vare på deg selv du også da, Rebekka. Og Johannes.
Igjen rørte han ved oldebarnet.
Han gløttet ut mot perrongen. Det var i ferd med å stilne der ute. Alle som skulle av toget var kommet av og hadde begynt å trekke vekk fra perrongen. De som skulle på var om bord. Toget var klart til å reise videre.
– Da er det farvel for nå, sa han, litt keitete og klemte hånden hennes en ekstra gang.
– Farvel, farfar.
Så var han borte.

Til toppen

Bøker i serien