Vinden nærmet seg orkans styrke, pep og hvinte i vanter og trosser med en overdøvende villskap, og den stolte, nybygde gallionen Maria Medici knaket faretruende i bjelker og tømmer. Skyene jog i tunge, svarte masser over uværshimmelen, og sjøen var fryktinngydende og gruvekkende i sitt avsindige opprør. Det var ingen nåde i stormhavets grådige sjel, død og tilintetgjørelse ville bli resultatet av havgudenes vrede.

Carlo klamret seg fast til skansekledningen og stirret halvt sjokklammet fremover mot kjempebølgen som steg som et sort, gigantisk fjell opp foran dem. Så mumlet han en bønn til den hellige Jomfru Maria, knep øynene hardt igjen og ventet på det uunngåelige.

Men som et mirakel ble ikke skuta smadret til pinneved, hun fulgte oppover bakkekammen og fór nedover igjen gjennom de enorme dønningene. Likevel visste Carlo at de var fortapt. Uten seil og ror var et skip dømt til forlis. Med en storm av dette slaget i tillegg, fantes det intet håp.

– Men jeg vil ikke dø! ropte han innbitt ut i uværsmørket. Stemmen druknet i de hylende stormkastene og viste ham bare enda en gang hvor forsvinnende lite og ubetydelig mennesket er, stilt overfor naturkreftene. Med ett slapp han taket i skansekledningen, og med en kraftanstrengelse manøvrerte han seg videre over dekket mens sjøene slo over ham og truet med å rive ham med seg ut i det svarte helvetet. Våt til skinnet stavret han en stund senere inn i kahytten til sin onkel.

Pietro Querinius halvt lå, halvt satt mens han klamret seg fast til bordet. Hodet var bøyd og kroppen spent for å stå imot rullingen. Han ba.

Da den middelaldrende, gråhårete adelsmannen og føreren av Maria Medici forsto at han ikke lenger var alene i kahytten, løftet han hodet langsomt og så på Carlo med svart og forpint blikk. Der Carlo kom mot ham i det flakkende skjæret fra den svaiende tranlampen, syntes Querinius med ett at det var Antonio som kom – hans egen sønn som så plutselig og uventet døde bare fem dager før han forlot sitt elskede Venezia i april måned, for syv lange måneder siden. Han hadde ikke forstått meningen med det den gangen, hadde bare følt seg urimelig hardt rammet. Men nå forsto han hvilken nåde som var blitt ham til del. Antonio hadde sluppet disse siste redselsfulle ukene ombord på et dødsdømt skip. Han hadde sovnet fort og stille inn og blitt spart for den grusomme død han selv og hans mannskap nå gikk i møte.

Det som plaget ham mest nå, var tanken på nevøen, den unge Carlo. Uvant med livet ombord, med storm, kulde og umenneskelige anstrengelser, hadde han uten å klage utført sine plikter og mer til, og vært Querinius til umåtelig støtte og trøst disse månedene. Han tilhørte ikke de av mannskapet som søkte trøst i vinen og varmet seg hele dagen ved å gjøre opp ild med det duftende sypresstreet som befant seg i lasten.

Da Carlo nådde frem til sin onkel, grep denne ham heftig i armen og trakk ham ned til seg på benken.

– Jeg har nettopp tatt en alvorlig beslutning, Carlo, sa han med forpint stemme. – Blir vi ombord, har vi ikke noe håp om å få se land igjen. Uten ror, mast og seil, driver vi stadig lenger og lenger til havs. Provianten minker, og vi vil dø av sult. I tillegg har vi snart ikke krefter igjen til å fortsette å pumpe vann for å lense skipet. Mange er så utmattet at de ikke lenger klarer å stå på bena.

Carlo nikket, han var like klar over alvoret i situasjonen som onkelen var.

Querinius trakk pusten skjelvende og fortsatte. – Jeg har derfor tatt den tunge avgjørelse å forlate skipet …

Carlo så forskrekket på ham. – Forlate skipet? gjentok han vantro. – Er det mulig i en storm som denne?

Querinius strøk seg trett over øynene. Han hadde følelsen av å ha blitt ti år eldre på de siste ti ukene. Å forlate Maria Medici og derved forlise både den prektige skuta og den verdifulle lasten, var et knusende slag for ham, men det var likevel ingenting i forhold til å ha ansvar for 68 menneskeliv. Med bitter selvforakt mintes han sine egne ærgjerrige tanker om rikdom, ære og berømmelse mens han forberedte denne reisen. Nå ville rikdommen forsvinne i havets dyp, og kom i det hele tatt noen av dem levende fra det, var det alt annet enn ære som ville møte dem hjemme i Venezia.

– Jeg vet ikke, svarte han lavt, men ordene druknet i uværsbulderet. – Bare stormen kunne stilne …

Så løftet han hodet og så inntrengende på sin unge, tapre nevø. – Hvis du med dine ungdommelige krefter, ditt mot og din sjelsstyrke overlever denne ulykkelige reisen, må du fortelle dem hjemme nøyaktig hva som hendte! Fortell at Maria Medici støtte på et undervannsskjær allerede i St. Peters kanal sydøst for Cadiz, og at rorkrampene tok skade. Det var begynnelsen til alle våre uhell og skyld i at vi senere mistet hele roret.

Carlo anstrengte seg for å høre hva onkelen sa. Utenfor raste stormen videre, hylte, ulte og pep, hvinte, smalt og drønnet som tordenskrall. Tranlampen svingte med slingringen, og selv hadde han problemer med å klamre seg fast til benken.

Querinius lukket øynene et øyeblikk, før han fortsatte. – Fortell om alle våre anstrengelser for å lage to latinske ror av den midterste masten, men at stormens raseri økte så bølgene brøt innover dekk og sopte de nye rorene med seg.

Han nølte litt og la til, med smerte i blikket: – Fortell om min fortvilelse, om våre tårer og om våre bønner til den hellige Jomfru Maria da seilene revnet og siden ble fortært av det grådige havet. Fortell at vi som et siste halmstrå forsøkte å kaste anker enda styrmennene hadde loddet dybden til åtti favner, og at vi bandt sammen fire trosser etter hverandre for å nå bunnen.

Carlo nikket utålmodig, han visste alt fra før. – Men at vi ble nødt til å kappe denne fortøyningen etter to døgn, fordi vi var redd skipet skulle revne under den voldsomme påkjenningen, fortsatte han for å berolige onkelen med at han skulle klare å gi den rette sjøforklaring om han noensinne fikk sjansen.

Han så et glimt av lettelse i Querinius’ forpinte blikk, og fortsatte. – Den fjerde desember, på den hellige Barbaras’ festdag, skylte fire voldsomme bølger over Maria Medici så vi dukket enda mer under enn før. Mannskapet, som var halvdøde av skrekk og anstrengelse, sto med vann til midt på livet og pumpet. Den syvende desember økte stormen på ny, skipet ble igjen fylt med vann, og på lesiden strømmet sjøvannet inn uten motstand. Alle ombord ventet resignert på døden, men du ga oss nytt mot og styrke ved å bestemme at masten skulle kappes for å befri skipet for denne byrden. Vårherre grep inn, og sendte en styrtsjø mot oss som feide mast og rå over bord uten å berøre skipssiden.

Querinius så takknemlig på sin unge nevø, og det gikk igjen et stikk av vemod gjennom ham. En så vakker, intelligent, edel og karakterfast ung gutt var en sjeldenhet, han fortjente en bedre skjebne enn drukningsdøden.

Han nikket. – Ja, fortell endelig det; midt i vår ulykke utførte Vårherre et slikt mirakel! Men du må også la dem forstå hvorfor jeg nå har besluttet å gå i båtene. Etter styrmennenes beregning befinner vi oss 700 mil fra nærmeste land, som antagelig må være øya Irland. Hadde den sørvestlige vinden holdt seg da vi befant oss 200 nautiske mil fra Kapp Finisterre, ville vi lett ha klart å komme inn i kanalen ved Flandern, slik planene var.

– Men så tiltok vinden plutselig i styrke, dreide sydøstlig og kastet oss ut av kurs, fortsatte Carlo for ham.

Et lite smil gled over Querinius’ alvorlige ansikt. – Du ville blitt … Han bet seg i leppen og korrigerte seg selv: – Du kommer til å bli en dyktig skipsoffiser, min venn, sa han mildt, men øynene fortalte Carlo at onkelen selv ikke følte en slik optimisme.

Den 17. desember la havet seg, og de to livbåtene ble satt på vannet. Siden masten var borte, måtte båtene heises opp ved hjelp av rorpinnen på det tidligere roret. Det ble festet til babord skipsside ved akterskansen. Så ble et stykke av skansekledningen revet ut og båtene skjøvet ut gjennom denne åpningen.

Ved loddtrekning ble mannskapet fordelt med 21 mann i den lille båten og 47 i den store, deriblant Carlo og Pietro Querinius.

Mannskapene på de to livbåtene tok en beveget avskjed med hverandre. Ingen av dem hadde noen tro på at de ville få se hverandre igjen.

Det gjorde de heller ikke …

Til toppen