Månegården (Heftet)

Serie: Tårnsvalene 2

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2019
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Tårnsvalene
Serienummer: 2
ISBN/EAN: 9788202613136
Kategori: Romanserier
Omtale Månegården

Søstrene venter stadig på livstegn fra foreldrene. Mathilde kan ikke glemme samtalen hun overhørte ved lysthuset. Leah drømmer om å bli fotograf, som tanten, mens Louise opplever en uventet forelskelse …

Adrian pekte mot to tårnsvaler som steg og stupte foran dem. «Se på dem! De nyter å kjenne vingene bære. De er fryktløse.» Han strøk henne over kinnet. «Du og jeg er som to slike tårnsvaler. Vet du hvorfor?»

Louise var redd stemmen ikke skulle bære. «Fortell meg!»

«De nyter å leve. De er ikke redde.» Blikket hans glitret mot henne.

Hun holdt pusten. Kjente seg svimmel av lykke.

Til toppen

Flere bøker av Merete Lien:

Utdrag

Mathilde klarte ikke å sove. Det var umulig å glemme de alvorlige ansiktene i lysthuset. Tanten hadde sett mot granhekken og virket dypt sjokkert over å få øye på henne. Etterpå hadde de alle tre oppført seg kunstig. De hadde vært for vennlige, som om de spilte hyggelige slektninger i godt humør. 

Gjennom hele selskapet hadde hun følt seg som en søvngjenger. Kaptein Bauer hadde ikke vært blant gjestene, og hun hadde hatt rikelig tid til å tenke over det onklene hadde sagt før de gikk inn i lysthuset. Det var opplagt at de trodde foreldrene var omkommet, men ikke visste. Så snart det eventuelt var sikkert, ville de selvfølgelig komme til dem med sørgebudskapet.

Tårene rant. Hun klarte ikke lenger å beholde håpet. Det hele hadde begynt da mandolinen falt ned. Stadig oftere kjente hun seg sikker på at Lovinda hadde forlist og foreldrene var omkommet. Det var som om hun følte at de ikke lenger fantes i denne verden, som om et bånd spent ut mellom dem og henne brått var klippet over. Og nå var frykten blitt bekreftet av møtet i lysthuset.

Hun hadde ikke sagt noe til Leah og Louise. Det var ikke nødvendig. Hun ville spare dem for enda mer angst og sorg – i tilfelle det viste seg at foreldrene levde. Hun tørket tårene i nattkjolen. Foreldrene hadde lånt penger for å kjøpe båten. Huset er belånt til pipen. Hva innebar det? Leah mente at onklene ikke likte faren. Det de hadde sagt om ham utenfor lysthuset, gav henne rett. Hva slags gård var det de nevnte? Selv ikke gården klarte han å drive, hadde onkel Diderich sagt. Hun hadde aldri hørt om noen gård, om de ikke siktet til stedet der han ble født og vokste opp. Og hvordan kunne de mene at faren ikke hadde gjort et ærlig arbeid? Han tjente som regel ikke mye, men han arbeidet, både med å skrive og selge sangene sine, og som musiker. På ett punkt måtte hun gi onklene rett. Faren var en drømmer, og moren hadde trodd på ham. Det var lett å tro på faren. Han spant drømmer – med ord og musikk – og han overbeviste andre om at drømmer var oppnåelige, og ikke bare drømmer.

Tårene ville ikke stanse. Morfaren hadde tydeligvis forsøkt å forhindre ekteskapet mellom foreldrene. Det var vel ikke uventet. Han hadde vært en av byens rikeste menn, og sikkert sett seg ut en helt annen svigersønn. Men onklene overdrev garantert når de påstod at han tok sin død av at moren fikk viljen sin. Det var bare en talemåte. De var sinte fordi faren hadde kjøpt båten og tatt moren med seg så langt av gårde.

Sorgen traff henne som en smerte i mellomgulvet. Nå ventet hun ikke bare på et livstegn fra foreldrene – men også på et sørgebudskap. Hvem ville i så fall komme med det? Presten – eller onkel Jacob?

Hun presset hendene hardt mot brystet. Hun fødte tre jentebarn på tre år. Hva skal vi gjøre med dem? De ordene sa alt. Onkel Jacob regnet med at foreldrene var omkommet. Søstrene og hun var blitt et problem. De var en byrde for morens slekt.

Til toppen

Bøker i serien