På vei nedover Fjellsiden stanset Emme flere ganger for å se på de utallige bygningene som lå der nede, tett i tett. Måneskinnet fikk alt til å se magisk ut, som om det var et barn som hadde lekt seg og kastet utover små lekehus, og så skrittet opp noen veier og åpne plasser innimellom.

Synet fylte Emme med en letthet som fikk henne til å føle seg glad … og fri. Mest fri. Hun kunne gå her uten at noen ante noe om det. På dagtid var det alltid noen som glodde nysgjerrig på henne, og innerst inne mente de nok at hun burde holde seg inne, og ikke menge seg med allmuefolk i de skitne gatene.

Slik var livet til folk flest her i byen. De kunne ikke streife ute om natten, for det var ingenting å gjøre ute, og det var sikkert ikke tillatt heller. Men det var noe med de mørklagte, øde gatene som tiltrakk henne.

Følelsen av frihet vokste da Emme kom ned til bebyggelsen på Vetrlidsallmenningen. Tomme gater, mørke hus. Dette synet var ikke for folk flest. Bare nattens løse fugler og vektere så det Emme så nå. Ingen dannekvinner.

Hadde moren opplevd å gå i en mørk, folketom gate, omgitt av skygger og kun hørt lyden av sin egen pust og knasingen av sand og småsten under skosålene? Sikkert ikke, for hun hadde vært et barnelem på Manufakturhuset, og de fikk neppe gå ut om natten. Etter det hadde hun vært i tjeneste hos han som var Karen Malenes far, og så hadde hun bodd på Hope et halvt år, og så ble hun gift. Hun hadde gått fra forstander til husbond til slekt til ektemann. Lucie Tønnisdatter hadde neppe noen gang våget seg ut en måneskinnsnatt alene.

Med ett lød det stemmer. Mannsstemmer. Det var sikkert tre eller fire stykker, og de virket oppøst. Trolig i en krangel.

«Full? I fandens navn, mann, jeg er ikke full!» var det en som ropte iltert.

«Han er ikke drukken.» Den andre stemmen var lysere, som om den tilhørte en yngre mann.

Det neste kunne ikke Emme oppfatte, men de dempet seg noe.

Hun kunne skimte et par lys, så enten var det folk på vei hjem fra et lystig lag, eller så var det fanter som rekte rundt. Det kunne også være noe som hadde hendt, og at vektere var kommet til.

«Kom dere videre,» hørtes en annen stemme, men de andre lot ikke til å adlyde.

I det samme singlet det i en flaske som ble knust. Et høyt rop skar igjennom mørket, og det lot til å oppstå håndgemeng.

Med hånden over munnen skjulte Emme et forskrekket utrop. Bare de ikke begynte å slå hverandre ned! Tenk om det var fulle voldsmenn som ikke likte å bli tiltalt av øvrigheten?

Nei, det var sikkert noen stavkarer, noen som hadde fått seg noen krus for mye. De som ikke kunne arbeide, fordi de var syke eller vanføre, hadde rett til å tigge. Disse ble utstyrt med en stav som viste at de var verdige fattige. Kjøpstaden hadde mange slike stavkarer som streifet rundt eller satt hele dagen på streter og allmenninger med luen i hånden. Hvor de var om natten, ante ikke Emme. Det fantes vel noen fattighus for dem også, antok hun.

Hun holdt seg inntil husveggene, og så snart hun hadde begynt å gå innover Lille Øvregate, glemte Emme alt om ståket hun hadde hørt.

Det var en trivelig gate. Husene lå tett, adskilt med ett og annet smau innimellom. De fleste boligene hadde inngang fra gaten, og om de hadde gjerde og port rundt en hage, lå de nok på den andre siden. Et av husene lå litt tilbaketrukket, og hadde en mur rundt seg. Det var nok det som var politimesterens bolig.

Emme gikk litt saktere forbi eiendommen. Tenk at Karen Malene ble kurtisert av den ufyselige mannen!

Tyge Arnoldussen var en narr. Da var faren hans mye hyggeligere. Emme hadde sett gamle Arnoldus Berg fra vinduet mange ganger. Han smilte og lo godslig når han støtte på barn, han bukket dypt for kvinnene, og løftet på hatten og slo av en prat med mennene. Nå som han var en gammel mann og sønnen hadde overtatt vervet hans, hadde den forhenværende politimesteren all verdens tid, og den brukte han på å spasere rundt i byen i nesten all slags vær.

Så vidt Emme visste, bodde herr Berg i huset, slik de fleste gamle gjorde når barna ble voksne og stiftet familie. Kanskje han bodde der oppe på kvisten, slik Emme gjorde? Hun så et svakt skjær i en sprekk mellom forhengene. Noen var der oppe, og de hadde lys på. Det var ikke lov, men hvem skulle forby den tidligere politimesteren å brenne lys om natten? Hun smilte for seg selv og gikk videre.

Det hørtes en lyd, og Emme ble på vakt. Først snudde hun seg, men fordi hetten var oppe, så hun ingenting. Redselen grep fatt i henne som en renneløkke. Hun rev hetten av seg, og stirret inn i skyggene som med ett så uhyggelig dype og lange ut.

«Det er ikke fare på ferde, det er bare hjertet som dunker fortere,» sa Emme halvhøyt til seg selv. «Det er ikke frykt jeg føler.»

Hun svelget hardt. Det var ikke mye hun var redd for. Ikke mørket, ikke vevkjerringer eller orm, heller ikke usynlige vesener, for de fantes ikke. Og mennesker var stort sett snille. Selv hadde hun aldri støtt på noen som ville noen andre vondt, selv om hun selvsagt hadde hørt om både dødelige slagsmål og knivstikkinger.

Det Emme var redd for, var dagligdagse hendelser som falt lett for de fleste andre. Som å være omgitt av mange mennesker, eller å bli spurt om noe mens alle i et værelse så på henne. Ukjente steder og spennende eventyr gjorde henne ikke noe, så lenge det ikke var for mange mennesker rundt henne.

En hurtig tanke fór gjennom henne. Skulle hun snu og gå ned Vetrlidsallmenning? Der var det i det minste folk, og den brede gaten tillot ingen skygger på mange titalls alens avstand.

Nei. Hun så Domkirketårnet rage over hustakene. Det var folk i alle husene her, og hun kunne gjøre anskrik og søke tilflukt et sted om noe hendte.

Hun begynte å gå igjen, men kikket bakover flere ganger. Det gjorde at hun ikke kunne gå så fort.

I det samme hørte hun en ny lyd, og bråstanset. Det var … et halvkvalt skrik?

En katt. Det måtte være en remjende katt. En som satt på et hustak og ikke kom seg ned, eller som kranglet med en annen katt om et fiskehode eller …

På nytt var det der. Som et stønn … et rop om hjelp.

Emme sto helt stille og prøvde å områ seg. Hvor kom det fra? Bak henne. Det kom fra der hun allerede hadde gått.

Kanskje noen var i nød? Under klærne ble hun varm og kald på samme tid. Hun småløp tilbake mens hun gransket alle skyggene.

«Er det noen her?» spurte hun ut i tomheten. Hun kunne ikke rope, for det var midt på natten. Hun ville ikke bli oppdaget, men samtidig var hun nødt til å finne ut om noen var i nød.

«Hjelp … hjelp meg …»

Til toppen