Gyda er spent. Det er ikke ofte krigsskip legger til på Jotungård, og hun lurer på hva slags ærend mannskapet har. Er det en mening med at de kommer akkurat når Toralv skal gis til Njord?

– Det er Havhingsten! Det er Havhingsten!

Gyda hører folk rope, men forstår ikke iveren. Hun blir stående enda folk går forbi henne og ned mot vannkanten. Et lite øyeblikk har tilskuerne glemt det viktige som skjer i den andre båten som ligger for seg selv på fjorden.

Følelsen av at det nå er noe stort som skjer, gjennomstrømmer Gyda, men hun greier ikke å fatte hva det er.

Så hører hun med ett en eldre mann rope: – Det er Åsmund Torkildssons skip! Den rustne stemmen sprekker av iver, og Gyda kjenner hvordan beina begynner å skjelve. Skjelvingen forplanter seg til hele kroppen, og hun lener seg matt mot Kleng som har sett hvordan det er fatt med henne.

– Ikke få forhåpninger, Gyda. Visst er det skipet hans, men det behøver ikke bety at han er med nå.

– Jeg vet det. Gydas stemme er som en hvisken. Hun trekker seg vekk fra trellen, går med usikre skritt ned på stranden. Det er som om hun har drukket, synet er uklart og hun føler seg merkelig fjern.

Seilene blir tatt ned og årene stukket i årehullene. Ennå kan ikke mannskapet sees, men en klar, mørk stemme hjelper mennene å ro i takt.

Gyda kjenner denne stemmen. Hun er sikker nå. Det er virkelig Åsmund som står i akterenden. Håret er grått, og det samme er skjegget. Det er mannen som viste seg for henne i drømmen. Hun kjenner hvordan gråten fyller halsen, øynene svir av tårer. Aldri hadde hun trodd det skulle være så smertefullt å se ham igjen.

Skipet kommer nærmere, og noen av mannskapet hopper uti vannet og trekker båten på land. Åsmunds øyne følger henne, han er taus der han står og betrakter datteren. Det brune, myke blikket som hun i alle disse årene har husket så godt, favner henne. Han suger til seg synet av datteren som han ikke har sett på så lenge.

Gyda legger så vidt merke til de praktfulle klærne, ringspennen og sverdet som hviler ved hoften, men det er kroppen, den sterke, kraftige kroppen og ansiktet … Hun svelger tungt og beveger seg sakte mot Åsmund som går i land. Folk står tause. Ved Åsmunds høyre side står en kjempe av en mann. Han ser merkelig ung ut med det grå, lange håret som blir holdt på plass av et bredt hlad av skinn. Øynene er mørke, nesten svarte der de betrakter høvdingens datter, men de er ikke låst ved henne. Det er som blikket hans søker en eller annen i den stirrende folkemengden.

Åsmund kjenner en større fred i hjertet enn han noensinne har følt. Endelig er han hjemme, og et kort øyeblikk innbiller han seg at tiden er skrudd tilbake, at det er Idunn som står og venter på ham. Han kjenner en dump smerte i brystet ved tanken på hustruen. Så møter han datterens blikk og ser med ett ulikheten. Visst er de like, men selv om Idunn var vis på mange måter, leser han enda større visdom i datterens øyne. Klærne hun bærer minner ham om klærne Torden-Tora bar den gangen hun kom til døtrenes navngivningsdag. Så har det gått som volven sa, og Åsmund fylles av tristhet. Hans egen datter som tjener er ikke godt å fordøye. Selv ikke med gudene som oppdragsgivere.

Til toppen