Så stille. Så forunderlig stille.

Ane hadde stanset og sto vendt mot havet og lyttet. Pusten hennes var det eneste som brøt stillheten.

Aldri hadde hun sett naturen så urørlig som nå. Det var som alt hadde stanset opp og holdt pusten av undring; havet, myra, steinene, jordet, himmelen. Selv en liten vipemor som voktet kyllingene i en tue like ved, sto helt stille.

Med ett ble hun fylt av uro. Stillheten var unaturlig. Som et stille før stormen. Var den et varsel …? En frost gikk gjennom henne, til tross for den uvanlig varme luften. Hun snudde seg brått og fortsatte oppover bakken.

Den vonde følelsen dukket opp på ny. Selv nå i kveld, en slik fin dag. Enda Åmund ventet der oppe i heiene …

“Skyggen”. Det var ordet hun hadde satt på det, det som hadde sneket seg inn mellom veggene hjemme på gården. Umulig å se, høre eller ta på. Bare noe som var der, lå i luften som noe tungt og skremmende.

Hun kunne ikke snakke med noen om det, ikke engang med Ingerid. Uten å forstå hvorfor, ante det henne at “skyggen” hadde noe med Ingerid å gjøre.

Hun visste ikke når det begynte. Var bare plutselig en dag klar over at det var der, og at det hadde vært der en tid, det var bare hun som hadde nektet å erkjenne det. Det var som en usynlig, ond ånd hadde trengt seg inn i husene på gården. Den tanken hadde slått henne at de var blitt offer for trolldom. Det var flere trollfolk enn godt var her vest i landet. Og mange kunne ha grunn til å føle avind mot folkene på Audunstad. De hadde ikke bare flere kyr på båsen og mange flere tønner avling enn folk flest, men husene var nyere og større, og i fjor sommer var det blitt satt inn vinduer i veggene, så det ble lys i rommene selv når døren var lukket. Ikke nok med det, men Ola hadde fått overtalt mor til å sette inn bileggerovn i stuen, så varmen fra grua på kjøkkenet varmet opp inne også! Grannene ristet på hodet av slik velstand.

På den annen side hadde hun aldri følt ond vilje fra noen, og far, som ble lagrettemann noen år før han døde, nøt stor respekt både i kjøpstaden og blant grannene.

Ane kulset til tross for den gryende sommervarmen. Gamlepresten hadde Svarteboka og kunne alt om å mane bort onde ånder. Skulle hun våge å spørre ham?

Jens og Tormod lot ikke til å merke noe. De skjemtet og tøyset som de pleide, fikk tjenestejentene til å rødme og drengene til å le. Bare mor og Ingerid var annerledes enn før. Mor, som alltid var lys og glad da far levde – nå gikk hun rundt som en levende sørgesalme, omtrent som gamle Marta Tørresdatter. Og var det noe rart? Mor visste godt at Ola tok henne for gårdens skyld, pengelens som han var, femten år yngre enn henne og glad i både kvinner og det sterke.

Men det Ane ikke kunne forstå, var hvorfor mor hadde giftet seg med ham. Tormod var snart gammel nok til å overta gården, og mor kunne ta seg kår og bli sørget for resten av sine levedager. Med tre sterke sønner og en solid gård, hadde hun ikke trengt en ny husbond.

Ane stanset igjen, snudde seg og så ned mot Audunstad. Så vakkert den lå der i vårsolen! Med lyst vårgress på takene, og med ny reisning over de gamle rognetrærne som sto der så traust og trofast inntil husveggen og tok av for nordvesten.

Blikket hennes gled videre ut mot havet. Havet hun elsket og fryktet og aldri ville klare å leve foruten. I dag lå det der så underlig uskyldsblått og stille, mens himmelen hvelvet seg lys og linn over det hele og aftensolen glitret så vakkert i vannspeilet. Det samme havet som kunne komme veltende inn mot stranden som fjell i bevegelse; durende, dundrende som avgrunnsrøster fra jordens indre, fossende i skumhvite hvirvler inn mot fjæresteinene. Mektig. Skremmende.

Men i dag tidde det stille. Hun burde nyte det sjeldne synet. Isteden ga det henne angst.

Brått snudde hun seg og fortsatte oppover.

Til toppen