Marina fulgte med Marna inn i deres private leilighet, hvor Marna sank ned på sofaen. «Jeg er i god form nå, men det er likevel deilig å sette seg ned og hvile,» sa hun.
«Ja, det er jeg enig i. Det er ikke lenge siden du var veldig syk, Marna, så jeg håper du tar det litt med ro.»
«Selvfølgelig gjør jeg det. Jeg kjenner min egen begrensning. Dessuten har jeg Olav, vet du, og han passer på meg som en hauk.»
«Du er heldig. Han er en flott mann.»
«Tja, du er vel heldig, du også, Marina. Du har kapret selveste Trym Stephenson. Han var innom her forrige dagen, og ungpikene så langt etter ham. Jeg forstår dem godt.»
Marina kjente et stikk av sjalusi. Ingen andre enn meg skal se på Trym. Han er min!
«Jeg ser på deg at du ble sur, men skal du være kjæresten hans, må du regne med at pikene ser etter ham. Det er noe du bare må lære deg å leve med.»
«Det tror jeg ikke blir så enkelt, for jeg er så kjær at jeg ikke orker tanken på at andre piker ser på ham. Tenk om han liker det, og lar seg friste?»
Marna stønnet. «Nå må du gi deg. Det var ikke derfor jeg sa det. Men alle må da innrømme at han er staut. Det er ikke til å komme fra, og det må du venne deg til skal du beholde ham.»
«Når var det du ble så snusfornuftig, da?» 
«Det er sunn fornuft, ikke noe annet.»
«Hva skal vi finne på da?» spurte Marina for å lede samtalen inn på noe annet.
«Jeg vet sannelig ikke. Det er ikke så mye å ta seg til, men kanskje vi skulle …» Marna rynket pannen. «Skal vi ta en tur på festningen igjen? Det er åpent der nå. Jeg ble så forvirret da vi var der sist at jeg knapt har tenkt på annet.»
Marina hadde ikke lyst, for det ble så tungt for henne. Albert var der, eller han hadde vært der. Hun orket ikke tanken på den mannen.
«Jeg ber deg. Vær så snill! Jeg har lyst på litt eventyr. Nå er jeg frisk nok til å gå dit. Det blir nok en helt annen opplevelse denne gangen,» maste Marna.
«Jeg vet ikke. Det spøker der.»
«Det er jo nettopp derfor jeg vil dit, for å kanskje få svar på litt av hvert. Hvorfor er Albert der, og hvorfor så vår mor sin kjødelige mor der? Er det ikke litt rart at de er der begge to?»
«Jo, men jeg vet ikke … Ja vel, så går vi, men kom ikke å si at du er redd.»
Marna reiste seg opp. «Jeg er klar.»
«Jeg mener det jeg sa, Marna. Dette er ikke noe å tulle med, for det er sterke krefter det er snakk om. Jeg må innrømme at jeg ofte blir sliten når jeg ser døde mennesker. Det er egentlig ikke noe man burde oppsøke.»
«Du er vel litt eventyrlysten, vel? Kom nå da. Vi har ikke hele dagen på oss.»
Marina ble med, til tross for sine bange anelser, og gikk smilende ut på gaten.

Til toppen