Maries spådom (Heftet)

Serie: Soloppgang 36

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Soloppgang
Serienummer: 36
ISBN/EAN: 9788202512804
Kategori: Romanserier
Omtale Maries spådom
Det streifer en ulveflokk rundt gården til Eilert Larsson ved Fallsjøen. Ingen tør forlate tunet uten våpen i hånd, ingen andre enn den kloke konen Marie.

Jøran kom springende inn. «Nå er ulvene ved skogbrynet igjen. Kom, Maja. Dette må du se,» sa han oppglødd.
Med hjertet hamrende i brystet fulgte Maja etter ham.
«Se der!» sa Jøran da de sto på trammen.
Maja så bort dit han pekte. Der gikk Marie opp bakken. Foran henne sto ulvene, men Marie enset dem ikke. Hun gikk rett mot dem!

Til toppen

Andre utgaver

Maries spådom
Bokmål Ebok 2016

Flere bøker av Jorunn Johansen:

Utdrag

Inga følte seg litt bedre. Det kalde badet hadde senket feberen, men hun hadde fortsatt vondt i brystet og var like slapp. Hun så på Ingar som satt hos henne. Vagt merket hun seg at han så bedre ut. 
«Har du sovet?» spurte hun.
Han nikket. «Ja, jeg var så sliten at jeg kunne ha sovnet stående,» sa han mykt.
«Du ser bedre ut. Det er godt.» Inga svelget og forsøkte å holde igjen hosten, men den kom likevel. Hun hørte selv at det rallet i brystet. Det skremte henne, og hun merket at hun fikk tårer i øynene. Ta deg sammen! Ingar er redd nok fra før av.
«Marie har passet på deg. Jeg sendte henne hjem for en stund siden. Hun var sliten, hun også, men hun er til å stole på, og jeg tror feberen blir helt borte. Matti ble rasende da han hørte om det kalde badet, men Marie brydde seg ikke om ham.»
Inga nikket. «Jeg føler meg litt bedre, men brystet mitt er sårt, og det er vondt å hoste,» sa hun forpint, selv om hun ikke hadde tenkt å si noe.
«Ja, hosten din er stygg, men vi får se dette an, Inga. Det er bare tiden som vil vise hva slags sykdom dette er.» Han strøk hånden over pannen hennes. Hun følte seg trygg sammen med ham.
«Jeg kan ikke forstå at jeg var så utrolig dum, Ingar. Du fortjener en bedre hustru enn meg.» Hun mente hvert ord. Samvittigheten var svart. Hun hadde såret mannen hun elsket dypt. 
Han lente seg frem. «Det skal du ikke tenke mer på, har jeg sagt. Det som betyr noe nå, er at du blir frisk. Jeg vil se deg ute av sengen. Jeg vil høre latteren din igjen …»
«Jeg skal klare dette, Ingar. Jeg er nødt til det, for hvem skulle ha tatt seg av deg om jeg døde?» Inga svelget og svelget. Hun var på gråten. Ingar var altfor snill, og hun hadde vært en fryktelig hustru for ham. 
«Jeg vet at du klarer deg, min elskede,» sa han hest. Hun så på ham, og nå klarte hun ikke å la være å gråte. Tårene rant, og han tørket dem varsomt.
«Hvorfor gråter du? Jeg har tilgitt deg, Inga. Vi skal ha det godt sammen, vet du. Jeg blir mann igjen. Det skal jeg love deg.» Han smilte svakt.
«Du er mann tvers igjennom nå, Ingar. Jeg ble blindet et øyeblikk og så det ikke. Jeg var vanvittig av sorg og fortvilelse etter tapet av barnet. Det eneste jeg klarte å tenke på var at jeg måtte bli svanger igjen – og så var jeg redd for at du ikke ville makte det … Jeg begriper fortsatt ikke hva jeg tenkte på. Alt skjedde som i en tåke. Jeg var slett ikke klar i hodet.»
«Du hadde feber og var begynt å bli syk, men jeg så det ikke. Jeg var rasende av sjalusi,» sa han ettertenksomt.
Inga lukket øynene. Hun følte seg ussel samtidig som hun kjente at sykdommen herjet i kroppen hennes. Den hadde ikke sluppet taket, det kjente hun godt nå som hun hadde anstrengt seg ved å tale med Ingar.
«Er du sliten?» spurte han bekymret.
«Ja, alt er så tungt. Jeg tror jeg må sove igjen,» sa hun, men hun åpnet øynene da hun hørte stemmen til Lillelill.
«Hvordan går det med henne?»
«Hun er bedre.»
«Det er godt å høre. Jeg beklager at jeg var så stygg, onkel, men Inga gjorde noe som du aldri skulle ha tilgitt henne. Jeg håper du ikke vil angre på valget ditt.»
Lillelill var så fæl at Inga helst ville ha gått ut av sengen og gitt henne en ørefik, men det orket hun ikke. Jenta ville aldri forandre seg uansett. Aldri.
«Jeg kommer aldri til å angre på det, det skal jeg love deg. Og du skal ta deg sammen, Lillelill. Inga hører alt du sier.» Stemmen til Ingar var kald som is. Han hadde fått nok av niesen, forsto hun.
«Hvis hun hører hva jeg sier, hvorfor kan hun ikke åpne øynene?»
Da slo Inga øynene opp og så rett på jenta. «Jeg håper ikke du også blir syk, Lillelill. At dette er noe smittsomt.» Inga klarte ikke å la være å skremme jentungen. Men det bet ikke på henne, noe Inga også burde ha tenkt seg.
«Jeg blir aldri syk, for jeg har ikke gjort noe jeg fortjener straff for. Du er en gift kvinne og har vært sammen med en annen mann. Det er den største skammen som finnes,» sa Lillelill hardt.

Til toppen

Bøker i serien