«Vi har skrevet til hverandre ganske lenge. Jeg mener at jeg allerede kjenner henne godt. Hun virker både snill og god, til tross for at far svek henne. Likevel husket han på henne før sin død. Han skrev over villaen til henne med alt av innbo, og hun fikk en god sum penger av ham. Så noe godt var det i ham likevel, selv om han var en bestialsk morder.»
«Det var aldri noe godt i Albert Johansen, Marna, og det vet du selv, men han må ha hatt et snev av samvittighet den dagen han ga damen alt. Hva heter hun forresten?»
«Dagmar Endresen. Hun er femti år, tror jeg. Kanskje litt eldre, jeg er ikke helt sikker, men far likte visstnok å ha unge kvinner i sin favn, så hun er nok ikke så gammel.»
Marina var så lei seg at hun måtte ta seg sammen for ikke å begynne å gråte. Søsteren hadde tatt sin avgjørelse. Hun kom til å reise uansett om Marina hylte og skrek, og hun kom til å reise selv om moren ba henne bli her. Marina hadde aldri sett søsteren så bestemt før. Det var ikke den sinte og oppfarende Marna dette her. Det var noe roligere, mer innbitt over henne. Dette måtte hun ha planlagt i lang tid, men ikke fått seg til å fortelle – før nå. Før det brast fullstendig for henne.
«Jeg vet ikke hva jeg skal si … og hva med mor? Hva kommer hun til å si til dette? Jeg er stygt redd for at hun kommer til å tenke at du gir henne opp, at hun aldri får se deg igjen.»
«Jeg kommer selvsagt hjem en gang i blant. Det er jo dere som er familien min. Men jeg kan bare ikke bo her lenger. Det er så mange minner overalt. Der du og Lucas bor nå, skulle jeg og August bo med barnet vårt. Det ble aldri slik. Livet mitt raknet. Jeg trodde jeg elsket Sigmund, men skuffet ham. Jeg trodde jeg elsket Klaus, men det var bare et blaff og et ønske om å ha en arm å ha rundt meg. Litt varme fra en mann. Nå vet jeg at jeg må lengre bort for å komme meg videre i livet. Og jeg er samtidig nysgjerrig på å møte min ordentlige mor. Ja, og Dagmar Endresen så klart. Hun er hyggelig, og jeg tror på alt hun har skrevet til meg. Hun elsket min far, men han brukte henne, som så mange andre kvinner han hadde i sin favn, men likevel var det henne han tenkte på da det begynte å nærme seg slutten for ham. Hun mente at Albert Johansen var klar over at han kom til å bli tatt, derfor så han til at hun fikk et godt liv. Det høres kanskje merkelig ut, men det var nå det hun skrev til meg.»
«Jeg håper bare du ikke er for naiv nå, Marna. At du ikke blir narret.»
«Nei, det blir jeg ikke. Jeg sendte et brev til Elvira, og hun undersøkte litt for meg. Det må du ikke fortelle til mor, da blir hun i hvert fall rasende. Villaen finnes, og damen bor der. Så det er ikke noe lureri.»
«Så du har korrespondert med Elvira også? Jeg forstår ikke at jeg ikke har fått med meg dette.» Marina var himmelfallen.
«Du har vært opptatt med tvillingene, og mor drev med sitt. Jeg var mye alene, men det har du vel egentlig ikke fått med deg. Så dro jeg til Flisa, og jeg skrev til Elvira og Dagmar. Det var da jeg besluttet å reise hjem igjen og aldri møte Klaus mer.»
«Så han er kanskje kjær i deg ennå?»
«Det vet jeg ikke, men jeg tror nok ikke det, for jeg var slem mot ham, rett og slett for å få en unnskyldning slik at jeg kunne reise hjem. Jeg måtte såre ham, og det er jeg lei meg for. Ja, og da han kom hit, var det viktig at han dro igjen så fort som mulig.»
«Herlighet for en historie. Jeg hadde aldri ventet meg dette.»
«Det forstår jeg, men om det er noen trøst, kjenner jeg meg lettet nå. Endelig har jeg fortalt hemmeligheten jeg har båret på. Nå gjenstår det bare å fortelle det til mor, og det ser jeg ikke frem til.»

Til toppen