«Nå er det ikke langt igjen.»

Christopher hadde forandret seg igjen. Nå virket han oppspilt og forventningsfull. Blanca trakk en lettelsens sukk. Hun hadde begynt å frykte at han hadde angret seg og brått innsett at han ikke ville la henne møte faren likevel.

«Jeg gleder meg,» sa hun og rørte ved hånden hans.

Nå trakk han seg ikke unna, men smilte bredt. «Vi får se hvor lenge det varer.»

Hun rynket pannen. «Hva mener du med det?»

«Ikke annet enn at jeg begynner å bli lei av ditt evige mas og alle spørsmål.»

Blanca stirret på ham. Han hadde aldri snakket slik til henne før. «Unnskyld,» sa hun usikkert. Dette føltes ikke bra. Christopher oppførte seg merkelig, og ikke særlig hyggelig. Og her skulle hun være i mange dager. Alt hun ville nå, var å snu og reise hjem.

«Se!» Christopher stakk hodet ut gjennom vinduet. «Der er fars hus.»

Hun kikket ut på sin side, og så et svært murhus med mørke vinduer. Det så ikke særlig koselig ut, men det sa hun selvsagt ikke. Hun myste for å se om Christophers stefar og tante sto utenfor for å ta dem imot, men hun kunne ikke se noen.

Vognen stanset på tunet, og Christopher var raskt ute av vognen. Da døren ble åpnet på hennes side, regnet hun med at det var han som ville hjelpe henne ned. Men det var kusken som holdt frem hånden. Hun tok den og klatret ned.

«Har vi møttes før?» spurte hun mens hun betraktet kuskens ansikt og lette i hukommelsen. Et øyeblikk senere demret det for henne.

Kusken så skrekken i øynene hennes og lo. «Jeg tror hun har skjønt det nå, herr Garatun.»

Til toppen