Maskespill (Heftet)

Serie: Alvestad 66

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2021
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Alvestad
Serienummer: 66
ISBN/EAN: 9788202693855
Kategori: Romanserier
Omtale Maskespill

Ingrid Alvestad har levd et rolig liv blant overklassen i Christiania, men en dag mottar hun et oppskakende telegram. Faren er død, og Ingrid er arving til en storgård på Romerike. Det viser seg fort at hun slett ikke er velkommen på gården, hvor fortidens synder lurer i krokene.

Hun la merke til bevegelse bak vinduet på en av leilighetene og strakte hals. Det var en kvinne der inne. Hun kunne bare se henne bakfra, men det hun så ... Ingrids hjerte slo fortere. Hun kom seg ut av vognen.
– Vil fruen at jeg kommer tilbake senere? spurte Lars.
– Nei, du kan vente. Det skal ikke ta lang tid. Ingrid skjøv unna tanken på hva kusken måtte tenke, da hun gikk mot vinduet og glante inn. Synet fikk henne til å snappe etter pusten.

Til toppen

Flere bøker av Elin Brend Johansen:

Utdrag

– Ser frua etter noe? Det var Vera. Hun kom fra stabburet, hadde fortsatt nøklene i den ene hånden og en pølse i den andre.

– Edvard. Han forlot Alvestad i dag tidlig, og er fortsatt ikke kommet tilbake.

– Ja, det stemmer visst, det. Jeg ga ham to skiver før han for.

– Sa han noe om hvor han skulle?

Vera ristet på hodet.

– Men det er noe du ikke forteller meg? Ingrid studerte husjomfruens ansikt. Hun kjente Vera godt etter alle årene hun hadde arbeidet på Alvestad. Nå så det ut som om Vera hadde noe på hjertet, noe som plaget henne.

– Det er egentlig ikke noe. Og jeg må komme meg inn på kjøkkenet igjen, sa Vera fort.

– Vet du noe om Edvard som du ikke vil berette for meg? For hvis du gjør det, er det av den største viktighet at du sier det til meg, sa Ingrid skarpt.

Tausen så skyldbetynget ut. Hun så i bakken. – Jeg vil ikke gjøre frua opprørt.

Ingrids hjerte tok til å slå fortere. – Hva er det du har hørt, Vera?

– Det var ikke jeg som hørte det. Det var en av drengene. Kanskje er det bare sladder, selv om Lars ikke har for vane å fare med slikt.

– Bare kom med det, så kan jeg avgjøre hvilken lit jeg vil sette til dette, sa Ingrid rolig.

Vera så på henne. – Det dreier seg om husbonden. Han ..., huff, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si dette. For hvis det er sant, er det ikke noe hyggelig. Lars hevder at han kjørte herren til Lillestrøm, og der møtte han den avskjedigede tausen, i et hus. Frøken Oppstuplassen, altså.

Ingrid ble kald.

– Når skal dette ha skjedd, spurte hun?

– I går.

– Hvordan kunne Lars være sikker på at det var frøken Oppstuplassen Edvard møtte?

– Han så henne klart som dagen, sa han. Og de virket meget fortrolige, som han sa.

Ingrid knep munnen sammen. Det var ikke grenser for Edvards svik. Han hadde tydeligvis innlosjert tausen et sted i Lillestrøm, og der besøkte han henne og gjorde gudene visste hva. Hvor langt ned skulle han synke? Fantes det ingen grenser for sviket?

– Jeg beklager. Jeg skulle ikke sagt dette. Vera så skyldbetynget på henne.

– Jeg er glad for at du fortalte det, Vera, sa Ingrid kort.

– Hvis De kan bære over med at jeg sier dette, må jeg være så ærlig og si at jeg synes husbonden behandler Dem dårlig når han står i med andre kvinner. Og unge frøken Oppstuplassen, av alle. Jeg sa det til Lars, at dette må vi holde på Alvestad. Han må ikke finne på å spre slik sladder til andre steder i bygden.

Ingrid var rørt over omtanken og Veras forståelse av diskresjon.

– Takk, Vera. Det er fint om vi kan holde dette innenfor husets vegger.

– Jeg kan uansett ikke skjønne det. Hvordan kan husbonden finne på å legge seg etter en taus? Skammelig, er det. Og jeg mener ikke å si noe vondt om tauser, men det er noe med å kjenne sin plass, særlig når man er gift og har familie, sa Vera hardt. Hun pratet friere nå, la Ingrid merke til.

– Jeg føler virkelig med frua, la Vera til.

– Dette huset Lars nevnte, tror du han vil greie å finne tilbake til det?

– Det er jeg sikker på. Lars har hukommelse som en elefant.

Ingrid tenkte på dette da Vera hadde forlatt henne, og etter noen minutter gikk hun til drengestuen hvor Lars befant seg.

– Vera forteller meg at du har fraktet min mann til en bolig i Lillestrøm, hvor han skal ha hatt et fortrolig møte.

Lars virket ukomfortabel, men han nikket.

– Jeg vil gjerne ha du frakter meg til det samme stedet, nå.

Lars studerte henne, som om han var tvilende til hele foretaket. Så nikket han. – Jeg skal gjøre klar hestene og doningen.

Da de endelig var på vei, presset Ingrid hendene sammen. Hun hadde lyst til å be Lars snu, si at ærendet kunne vente. Men hun visste at hun måtte gjennomføre dette. Samme hva som lå foran henne, måtte hun se det i øynene. Hun måtte vite.

Ingrid hadde trodd at det ville hjelpe å sende frøken Oppstuplassen på dør, men det hadde tydeligvis ikke vært nok.

Kulden strøk kaldt over fjeset. Ingrid trakk saueskinnet tettere omkring kroppen. Hun lengtet tilbake til tiden før hun oppdaget Edvard sammen med tausen. Det hadde ikke vært ukomplisert mellom dem da heller, men vanskelighetene hadde vært på et helt annet nivå.

Inne i Lillestrøm gikk livet sin vante gang. Det kjentes alltid så merkelig, at livet bare gikk videre selv om man selv opplevde at absolutt alt var forandret.

Lars stanset vognen utenfor et lite hus. Det kunne se ut som det besto av flere leiligheter.

– Her var det jeg slapp av husbonden, forklarte han.
Ingrid studerte fasaden. Stedet sa henne ikke noe, annet enn at det neppe var bemidlede mennesker som bodde der.

Hun la merke til bevegelse bak vinduet på en av leilighetene og strakte hals. Det var en kvinne der inne. Hun kunne bare se henne bakfra, men det hun så ... Ingrids hjerte slo fortere. Hun kom seg ut av vognen.

– Vil fruen at jeg kommer tilbake senere? spurte Lars.

– Nei, du kan vente. Det skal ikke ta lang tid. Ingrid skjøv unna tanken på hva kusken måtte tenke, da hun gikk mot vinduet og glante inn. Synet fikk henne til å snappe etter pusten.

Til toppen

Bøker i serien