Med kniven på strupen (Heftet)

Serie: Bueskytteren 2

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2022
Antall sider: 304
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Bueskytteren
Serienummer: 2
ISBN/EAN: 9788202737429
Kategori: Romanserier
Omtale Med kniven på strupen

Kolrun og Rite må ut av det brennende huset, men utenfor venter den hevngale Rane, og idet Kolrun kaster seg ut, går han til angrep.

Mannen der oppe brølte, et langt brøl av raseri.
Kolrun strøk snøen av en pil, prøvde å få den på strengen.
Rane kom sammenhuket, og det blinket av en kniv i hånden hans. Brått stanset han og rev spydet løs fra finnepesken som lå i snøen.
Kolrun grov snøen vekk fra buen og pilene, men Rane kom ned skråningen mot henne med spydodden foran seg, som et skred av hat og muskler. Han brølte mens han halvt løp, halvt skled ned mot henne.
«Nå, kvinnfolkdjevel, nå, nåååå!»

Til toppen

Andre utgaver

Med kniven på strupen
Bokmål Ebok 2022

Flere bøker av Willy Ustad:

Utdrag

Erkebiskopen skar en nesten umerkelig grimase. Han var en heller kortvokst og litt tykkfallen mann, og bordet og stolen som var laget til den forrige erkebiskopen var for høye for ham – erkebiskop Arne Vade hadde vært en svært langvokst mann. Bak det store og høye bordet virket Olav liten.
«Gudmund på Egge er en slu mann,» mumlet han. «Og mågen hans, han som ektet datteren, han er …»
Han tidde igjen. Karl undret om han ikke likte å si navnet på mannen. Erkebiskopen hadde mange minner om Eyvind Bolt og likte få av dem. Kanskje han hadde likt mannen på sett og vis. Men det klebet mye ved Eyvind Bolt, kanskje for mye for erkebiskopen, og til hvert eneste av disse minnene om Eyvind Bolt knyttet minnet om Kolrun Ulvhildsdatter seg.
«Eyvind Bolt er Eyvind Bolt,» sa Karl Jernhanske kort. «Og Kolrun er, tja – Kolrun. En drøy munnfull, begge to. Men de var som ett til de skilte lag da han ektet Gunnhild fra Egge, og du …» – og nå trakk han på smilet – «du trenger ikke ha så nært samkvem med henne som Eyvind Bolt hadde!»
Erkebiskopen slapp fra seg noe som begynte som et sukk, men som endte med en liten blåselyd mellom stramme lepper.
«Hun har drept menn, Karl. Det sies i alle fall at hun gjorde det, den tiden hun tjente Eyvind Bolt. Jeg vet dem som kaller henne Kolrun Manndraper. Skulle jeg, erkebiskop og en Guds mann, hyre en kvinne som …»
Karl avbrøt ham ved å løfte håndflaten avvergende mot ham: «Olav, jeg sier dette som en venn: Tror du det finnes en eneste av de ærendsrytterne du savner så sårt, som aldri har drept noen? Slike må ofte slåss av så mange grunner. Det er et farlig yrke, og noen av dem, som Are Vidfarne, har et ry som frister våpenglade tullinger som vil måle seg mot ham.»
Karl tidde et øyeblikk før han sa resten av det han prøvde å få vennen til å forstå. De gikk langt tilbake, han og Olav, men det fantes sider av livet den som hadde vært abbed i et kloster ikke helt hadde grep om.
«De som tror de vet, sier at mange menn, av mange grunner, har prøvd å ta Are Vidfarne, og like mange menn er døde.»
Erkebiskopen så rett framfor seg, ansiktet hans røpet villrede.
«Men hun er en kvinne, Karl! Kvinner skal da ikke ...»
«Du trenger egentlig ti ærendsryttere,» sa Karl hardt. «For det som du må forsøke å få ordning på, det er spredt over hele landet, og den eneste jeg kan skaffe deg og som duger, er Kolrun Ulvhildsdatter.»
Erkebiskopen trakk pusten dypt for å lete etter svar et sted der inne i fortvilelsen han kjente.
Karl Jernhanske kom ham i forkjøpet: «Kvinner er av alle slag, Olav, just som menn. Alle kan ikke være dydige jomfruer eller nonner. Da ville forresten menneskeheten dø ut.»
Før erkebiskop Olav rakk å svare, flirte kjempen på den andre siden av bordet. «Og det samme ville skje dersom alle menn var munker, om de fulgte den rette lære!»

Til toppen

Bøker i serien