Endelig hadde Gjertrud bestemt seg. De måtte ha mat. Hun ammet Emilie og skiftet på henne med rolige bevegelser. Hun hadde fått en ny tanke, og ergret seg over at hun ikke hadde tenkt den før. Enn at hun kunne være så tomhjernet! Hun trengte jo ikke å kave seg helt ned til Vossevangen! Hun ville komme forbi gårder lenge før det – gårder der det bodde folk, vanlige, hjelpsomme landsens folk! Lenge før hun kom ned til bygden, ville hun passere koia til treskjæreren. Hun ville banke på og be ham gå ned til bygden etter hjelp, mens hun selv ilte tilbake til Emilie, i trygg forvissning om at hjelpen snart ville komme. Hun fikk sikkert litt mat også, som hun kunne ta med tilbake. Ovnen ville ikke rekke å brenne ut før hun var hjemme!

Hun skulle stormfyre før hun dro, og fylle ovnen godt opp med ved som skulle brenne langsomt, på lav trekk. Prise Herren at dette var en god ovn, og ikke noe rustent skrot! Hun ville legge Emilie i Guros seng, hvor det var nokså varmt og lunt fra ovnspipen. Det ville gå bra.

Hun gjorde seg klar. Ute blåste det; uværet nektet å gi seg. Hun gikk opp på loftet med Emilie, småsnakket med henne, trøstet. Hun la henne i sengen, pakket henne inn i posen, dekket kroppen hennes med teppet, men ikke slik at det presset mot ansiktet hennes. Kanskje ville hun ikke rekke å fryse en gang!

– Det blir ikke mange timene, jenta mi. Gjertrud og var på gråten. – Og det lover jeg, så sant Gud vil, at dette blir siste gang at jeg vender deg ryggen!

Hun tok på seg alle de varme klærne hun hadde, bandt på seg trugene og trasket fortrøstningsfullt i vei. Løssnøen rakk henne opp til knærne. Hun kjente etter hvordan det sto til inni henne. Å, hun levde da. Tilstanden kunne ha vært uendelig mye verre.

Hun kom til styggbratta, der hun måtte være så forsiktig. Der fikk hun bevist at hun hadde tenkt riktig ved ikke å ta Emilie med seg. For hun frøs så hun skalv, og hun var svak – og uoppmerksom. Og med ett forsvant grunnen under beina hennes. Hun klarte ikke å holde seg fast, og skrek idet hun tumlet nedover.

Hun kjente et uhyggelig sug i magen, og rakk å tenke at nå døde hun. Men noe slo dumpt og hardt mot kroppen hennes, og stanset den ville ferden. Hun hadde vondt i siden, og var redd noe var brukket. Men hun var på trygg grunn nå. Hun kom seg opp og følte over hele seg med for å kjenne om noe var blitt ødelagt. Nei. Hun var bare skamslått. Hun hadde vondt i den venstre leggen, og ribbeina var ømme, men hun levde.

Hadde hun båret på Emilie nå, ville hun ha blitt klemt til døde.

Skjelvende fortsatte hun videre nedover, mens takket Gud, for at Han hadde vist henne den rette vei. Nå var hun sikker på at Emilie ville være i live når hun var tilbake.

Hun syntes at hun hadde forsynt seg med en stor bit av evigheten før hun var forbi den verste bratta. Hun bøyde seg og festet trugene bedre med blåfrosne fingre. Så labbet hun videre nedover. Hun brukte øynene godt, slik at hun ikke uforvarende gikk forbi koia til skogskaren. Hun prøvde å huske hvor den lå, men det hadde snødd mye, og snøen hadde forandret landskapet.

Det var fremdeles langt til de bebodde grendene. Gradvis gikk det opp for henne at hun hadde gått for langt. Hun snudde, og brukte øynene enda bedre. Hun ransaket hukommelsen, og denne gangen fant hun veien, og etter en stund så hun den vesle, lave koia. Hun var sliten, for snøen klabbet under trugene, og hun var våt helt opp til lårene. Og så var det sulten, den pep i tarmene hennes. Hun forsto nå at hun aldri ville ha orket å gå helt ned til den første gården.

Hun stanset på tunet og så seg om. Noe var galt. Hun kjente ikke lukten av brent ved, og så ingen røyk stige opp fra pipen. Kanskje han var ute og hugg tømmer? Eller kan hende han ikke hadde brydd seg om å fyre opp? Men det var jo langt ut på formiddagen.

Hun gikk bort til døren og banket på. Hun fikk ikke noe svar – heller ikke da hun banket hardere. Du gode Gud, som hun frøs! Kanskje hun kunne finne ly der inne? Hun løsnet trugene og dyttet hardt til døren. Den var ikke låst! Hun skjøv den opp og gikk inn.

Mørkt, kaldt, to ørsmå vinduer, det enkle møblementet – så enkelt som det vel kunne være. Ikke en eneste vakker trefigur noe sted. Fredens Herre, hadde han flyttet? Ville Gud Emilie og henne så vondt?

Hun satte seg ned og prøvde å roe seg. Han hadde sagt at han av og til gikk ned til Vossevangen for å selge figurene sine. Hun så rundt seg, og fikk øye på kniv, stemjern og annet redskap som han brukte. Hun bet hodet av all skam, reiste seg og begynte å gjennomsøke koia. Her var nok ved. Hun kikket i skapet hans, og svelget da hun så det store, mørke brødet og smøret. Her var mange slags mat, han led ingen nød.

Hun hadde ikke noe valg. Nøden drev henne, og morsplikten. Hun ville bli noe så skammelig som en tyv, men likevel var hun først og fremst mor. Hun hun måtte tømme kongens slott for å berge barnet sitt, så var hun villig til å gjøre det.

Hun fyrte opp i ovnen, og så forsynte hun seg med mat. Hun skar av tre store skiver av det harde brødet – brukte tollekniven hans til det. Her sto en stor bøtte med vann. Hun slo hull i islaget og fylte opp en kopp. Mens varmen bredte seg i koia, spiste hun. Hun måtte tvinge seg til å spise langsomt og ikke ulve i seg, slik at maten ikke gjorde sin virkning. Denne maten ville bli til melk som fylte brystene hennes, melk til Emilie.

Hun ville sitte her en stund. Hvis han ikke dukket opp innen rimelig tid, ville hun fortsette videre, til den første gården hvor det steg røyk opp fra pipen. Der ville hun få hjelp. Hun måtte så visst ikke helt ned til bygden. Men hun var frossen og sliten. Hun måtte bli tørr, måtte komme til hektene.

Koia var fin og tett, og ble varm på et øyeblikk. Hvert øyeblikk ville eieren stå der, forundret, men ikke sint. Han ville forstå alt.

Hun halvt satte seg, halvt la seg på køya hans. Hun kjente seg så trett, så sigen. Bare en ørliten blund, tenkte hun, så skulle hun gå videre. Hun lukket øynene og sank inn i en god, dyp søvn.

Da hun slo opp øynene, ante hun ikke hvor hun var. Hun satte seg opp og stirret vilt omkring seg. Ovnen var brent ut og kulden hadde seget inn, og til sin forferdelse skjønte hun at hun hadde sovet lenge, ja i timevis. Gud hjelpe henne!

Nå kunne hun ikke gå ned til bygden. Det var ikke til å tenke på engang. Hun måtte tilbake til Emilie, selv om det ville være mørkt før hun var framme. Hun måtte komme seg opp den fæle skrenten mens hun fremdeles så hånd for seg.

Men hun hadde ikke gått mange skrittene før fornuften innhentet henne. Hun visste at hun måtte la all anstendighet fare, for nå sto noe mye viktigere på spill. Hun gikk inn i koia igjen og stakk et stort brød innenfor genseren, som en simpel tyv. Hun håpet at hun fikk forklart ham det senere. Ja, selvsagt ville hun få mulighet til det! Hun klemte det store brødet inntil kroppen. Det var livberging for enda et døgn!

Da hun trasket oppover tømmerveien mens hun tenkte på Emilie. Men det var ikke bare datteren som ventet denne der oppe – det lå et lik der også. Med ett var det som om liket var blitt noe fremmed, noe fiendtlig. Det hadde ingenting med gode, kjærlige Emil å gjøre.

Hvordan skulle hun klare enda en natt der oppe? Det føltes som om gården aldri hadde vært noe hjem, og aldri ville bli det. Hun ville bare komme seg opp dit, berge barnet og komme seg tilbake til folk. Alt annet fikk gå som det ville!

Hun trasket og trasket, men hadde mer krefter nå. Skyene trakk over himmelen, det ble mørkt som om natten allerede var kommet, og snøen begynte å dale i store flak. Det blåste opp igjen. Hun så nesten ikke hånd for seg, men hun fortsatte.

Nå var det bekende mørkt, Hun nærmest famlet seg fram, og lurte på hvorfor hun ikke fant skråningen, djevlestien opp. Gikk hun seg bort nå igjen?

Hun visste at timen nærmet seg midnatt da hun innså at hun var kommet langt opp på viddene. Hun frøs så tennene hakket, og hun var sulten igjen. Nå begynte hun å frykte for livet. Hun ba, tagg om at Herren skulle forbarme seg over henne og lede henne på rett vei. Hun ville snu, men visste ikke lenger hva det var ‘å snu’. For en stund siden hadde hun hatt vinden i ryggen, men nå kom den forfra. Var hun på vei mot bygden igjen, slik at hvis hun snudde, så ble det motsatt?

Hun fortsatte videre. Fortvilelsen rev og slet i henne. Hadde det bare dreiet seg om henne selv, kunne hun vel ha satt seg ned, og latt det skje – sovnet seg inn i døden, og så våknet for å møte Emil igjen. Men det var ikke bare henne. Det var så uendelig mye mer. Det var hennes og Emils barn.

Hun skalv av frost. Hun var tørst, spiste snø, men sluttet med det, for hun visste jo at da forsvant kroppsvarmen enda fortere. Hun stavret seg fram, selv om hun egentlig hadde gitt opp alt håp.

Hun hadde ikke brukt jordmorvettet – og nå kom straffen. Det var ingen fare for at hun noensinne ville vende tilbake til Sæterdalen og møte latter, hån og forakt. Den neste hun ville møte, var Vårherre, og overfor Ham hadde hun mye å svare for!

Til toppen