Paul Gauguin (1848-1903) og Edvard Munch (1863-1944), to kunstnere som antakelig aldri møtte hverandre, var nøkkelpersoner i utviklingen av den moderne kunsten på slutten av 1800-tallet. Begge eksperimenterte seg frem til uttrykk som speilet menneskelivet på nye og engasjerende måter. I Gauguins tilfelle springer motivene ofte ut av møtet med andre kulturer, men både han og Munch baserte først og fremst sin kunst på tanker og følelser. Gauguin skal ha sagt at han lukket øynene for å se, mens Munch uttalte: Jeg maler ikke det jeg ser, men det jeg så. Gauguin og Munch minner oss på å vende blikket innover og fokusere på de varige inntrykkene kunsten er i stand til å skape. Gauguins og Munchs kunstneriske røtter går tilbake til realismen og impresjonismen, en tid da kunstnere var opptatt av å fremstille virkeligheten slik øyet så den. De to kunstnerne tok begge avstand fra en slik tilnærming, og bidro heller - hver på sin måte - til å utforme en ny kunstretning: symbolismen. Denne kunsthistoriske stilretningen brakte elementer fra den synlige virkeligheten sammen med personlige visjoner og fantasier - noe som resulterte i bilder med litt mystiske og tvetydige budskap.
