Da Live kom frem til døren, fikk et skrik fra skogen henne til å bråsnu. Hun speidet mot tregrensen, der hun fikk øye på den høye, mørke skikkelsen til Audun Prest, som kom slepende på Eirill. Hakk i hæl fulgte en bjeffende Bjarga, som innimellom bet seg fast i beina på den rasende presten. Han sparket og kjeftet, men hunden ga seg ikke. Det hele ville ha fått Live til å le, hadde ikke presten vært så sint og Eirill så redd.

Alle på gården hadde hørt oppstyret og kom settende til for å se hva som foregikk.

– Hva er dette spetakkelet godt for? utbrøt Sverre, som kom fra stallen.

Audun dyttet Eirill foran seg, og hun rakk ikke å ta seg for før hun snublet og falt.

– Se hva jeg fant ute i skogen da jeg var ute og sjekket fellene mine, sa presten hånlig. – Er det sånn at Sverre Nikulasson ikke kan holde styr på pikene sine?

Eirill krabbet opp på føttene, men løftet ikke blikket. Bjarga hoppet opp i armene hennes og vasket henne trøstende på kinnet.

– Om du ikke klarer å hindre dette barnet i å drive til skogs og gå i lære hos djevelens undersåtter, så vil du aldri kunne holde gården din trygg fra styggedom og forbannelser! tordnet presten videre.

Til toppen