| Forfatter: | Frid Ingulstad |
| Innbinding: | Heftet |
| Utgivelsesår: | 2013 |
| Antall sider: | 256 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Med sorg i hjertet |
| Serie: | Sønnavind |
| Serienummer: | 59 |
| ISBN/EAN: | 9788202406035 |
| Kategori: | Romanserier |
Omtale Med sorg i hjertet
Elise får en vond høst, og selv ikke skrivingen hjelper henne. Selv om det
finnes lyspunkter, virker fremtiden tung.
På Ringstad brygger det opp til uvennskap og krangel, og Elise blir bekymret. Det er Hugo som har odelsrett, men han ønsker å overdra arveretten til Sebastian, til Martes store ergrelse.
Midt oppi alt dette forsvinner Rosalind!
I det samme la hun merke til noen mennesker som sto og snakket opphisset sammen utenfor garnbutikken, og hun kjente angsten snøre seg i halsen.
«Hva har hendt?» Stemmen hennes var tynn og engstelig.
En av konene snudde seg. «Har’u’kke hørt det?»
Elise ristet på hodet.
«Ei lita jentunge har forsvinni. Pol’ti trur atte noen har stjælt henner!»
UTDRAG FRA BOKEN:
Hugo løp, skled på isen, reiste seg opp igjen og styrtet videre. Han visste ikke selv hvor han skulle eller hva som drev ham, han var bare nødt til å løpe for å slippe bort fra de vonde tankene.
Han hadde satt kursen ned til Iladalen og fortsatte nordover. Iseksporten hadde ikke begynt ennå, det var ikke tykk nok is så tidlig på året. «Nordishavet» lå der urørt.
Han løp til han kjente blodsmak i munnen. Hjertet dunket heftig, svetten rant, og pusten gikk i tunge hiv.
Det var ikke bare det at faren ville bli blind, selv om det var ille nok, men det verste var at han hadde begynt å tvile på om Gud fantes.
Den morgenen moren og faren dro til sykehuset for å besøke Jensine og han forsto at det kunne være alvorlig, hadde han falt på kne foran sengen sin, foldet hendene og bedt så inderlig som han aldri før hadde gjort. Det var ikke første gang han hadde bedt for Jensine, han hadde gjort det helt siden første gang han fikk høre at hun skulle ha barn, da hun skulle føde og da han forsto at det var noe galt mellom henne og Vidar. Det føltes som om det alltid hadde vært noe galt med Jensine, og han hadde vært så sikker på at det ville hjelpe hvis han ba av hele sitt hjerte.
Da moren og faren kom hjem og fortalte at Jensine var død, var det akkurat som om noe brast inni ham. Hadde alle bønnene vært forgjeves? Hjalp det ikke å be? Skje din vilje, het det i Fadervår, men hvis alt bare skulle skje etter Herrens vilje, hjalp det jo ikke om menneskene ba, da kunne de like godt la være.
Først i julen hadde han lagt ordentlig merke til hvor dårlig synet til faren var. En gang hadde faren snakket til Vidar og trodd at det var Lars, og en annen gang hadde han tatt feil av Evelyn og Solveig, enda Evelyn var fire år eldre og mye høyere enn henne. Hugo hadde sett at han famlet etter dørhåndtakene og at han ikke klarte å se hvor smøret sto på frokostbordet. Han var blitt så lei seg at han hadde sittet under hele prekenen 1.juledag og bedt Gud om å gi faren synet tilbake, uten å høre et ord av hva presten sa.
Tårene sprengte på og begynte å trille nedover kinnene, men han enset det knapt. Den tunge snøen begynte å falle av grenene, av og til fikk han en kjølig klatt i nakken, men han brydde seg ikke om det heller. Støvlene var blitt fulle av snø fordi han ikke hadde tatt seg tid til å snøre dem ordentlig, det begynte å bli kaldt på tærne, men alt var likegyldig, uten dette ene: Var det ikke sant at Gud fantes? Var det løgn og bedrag alt sammen?
I det samme husket han den merkelige opplevelsen på Bastø, da han fryktet at Jeremias skulle fryse i hjel og han ba til Gud om at bakeren måtte slippe ham ut. Like etter kom bakeren!
Han stanset, kom brått på flere episoder, det gjorde godt. Han husket den merkelige drømmen samme dag som han fikk vite at Gunnhild hadde begynt å snakke. Han hadde drømt at en mann med langt mørkt hår og skjegg hadde leid et lite barn over en stor slette. Mannen bøyde seg på huk, strøk barnet over leppene og gjorde korsets tegn. Selv hadde han ikke vært i tvil om at drømmen var for å fortelle ham at det var Gud som hadde latt Gunnhild få talens bruk igjen.
Han så seg om. Da med ett gikk det opp for ham hvor han var. Han hadde stanset akkurat på det stedet hvor den hellige kilden en gang på mirakuløst vis hadde sprunget frem! Det var en av de historiene han hadde lært på skolen som hadde gjort sterkest inntrykk på ham. I middelalderen var en munk på vei til Maridalen kirke med vievann. Han snublet og falt og vievannet rant ut, men akkurat der hvor det skjedde, sprang en kilde – en ile – frem. Derfor hadde dalen fått navnet Iladalen.
Nå sto han der, nøyaktig på samme stedet. Han hadde ikke vært klar over det da han stanset, men nå kjente han seg igjen. Var det et tegn? En hellig kilde, sprunget ut fra noen dråper vievann. Det kunne ikke være en tilfeldighet.
Han sank ned på kne, bøyde hodet, foldet hendene og ba en inderlig bønn til Herren om å la faren slippe å bli blind. «Jeg ber deg, av hele mitt hjerte, og som takk lover jeg å ofre resten av mitt liv i din tjeneste, vende meg bort fra det verdslige liv og være en av dine disipler. Amen».
Litt lenger nede i Iladalen kom Johan stampende. Han skimtet så vidt noen dype spor, og var sikker på at det måtte være Hugos. Av og til ble de borte, og alt rundt ham ble hvitt og utydelig.
Han visste ikke hva som hadde fått ham til å velge Iladalen. Da han forsto at Hugo ikke var i stallen, ville det vært mer naturlig å gå oppover Maridalsveien og se etter ham på Myraløkkene. Han visste ikke engang om sporene han fulgte var Hugos, det kunne være hvem som helst, kanskje en husløs som unngikk gater og veier der han kunne støte på politiet. Når sant skulle sies, var han ikke engang sikker på om det var fotspor etter mennesker han skimtet foran seg, en enslig rytter kunne ha ridd oppover for å unngå automobiler, bråkete lastebiler eller hester med slede. Det kunne til og med være rovdyr. Det var ikke lenge siden både ulv og gaupe var observert i området. Synet hans var for dårlig til at han kunne se sporene ordentlig. Det hadde dessuten begynt å bli mørkt. Hvis han ikke var så heldig å få måneskinn, ville det snart være umulig for ham å kunne følge sporene videre.
Tenk at alt kunne virke så fremmed, her som han var så godt kjent? Dette var beitemarken til Biermannsgården, og da han var barn, hadde han ofte lekt her om sommeren.
Han skimtet et mørkt hull foran seg, satte foten nedi, men forsto at det ikke kunne være et fotspor, for foten ble hengende fast. Han måtte rive og røske for å få den løs igjen, og fant ut at han måtte gi opp å følge sporene videre. Når Hugo hadde rast sinnet av seg, ville han komme hjem igjen. Han var aldri langsint, og snart ville det gå opp for ham at han hadde gjort Elise engstelig og bekymret ved plutselig å sette på dør på den måten.
Han kunne heller ta ham med seg opp på kammerset og si fra til de andre at de ville være i fred. Når han fikk forklart ham at det fint gikk an å klare seg selv om man var blind, særlig når man hadde hatt synet i så mange år som han hadde og visste hvordan alt så ut, ville nok gutten roe seg. Johan visste hvor hver gjenstand befant seg i huset, han var klar over hvordan hver og en av dem så ut, han husket hvor de forskjellige blomstene sto i hagen om sommeren og kunne se alt for seg inni hodet. Når det gjaldt arbeidet som treskjærer eller billedhugger, hadde han for lengst innsett at den tiden var forbi og at det ikke var meningen at han skulle bli verken rik eller berømt.
Det var best å komme seg opp til bebyggelsen igjen. Snøen hadde blåst bort her i den bratte skråningen, det var ujevnt og vanskelig å gå, og mørket kom raskt, selv om det fortsatt var ettermiddag. Kanskje Hugo var hjemme igjen alt og de bekymret seg for ham isteden. Han satte opp farten. Han var kommet nesten helt opp til toppen nå og mente å skimte svake lys fra de små stuene som lå på rekke og rad langs Maridalsveien, samt fra «spøkelseshuset» nederst i Lofotgaten.
Plutselig hang foten seg fast i noe, han mistet balansen, famlet etter noe å klamre seg til, men fant ikke noe og falt bakover så lang han var. Idet hodet traff bakken, føltes det som om noe eksploderte, og i neste sekund ble alt svart.
På Ringstad brygger det opp til uvennskap og krangel, og Elise blir bekymret. Det er Hugo som har odelsrett, men han ønsker å overdra arveretten til Sebastian, til Martes store ergrelse.
Midt oppi alt dette forsvinner Rosalind!
I det samme la hun merke til noen mennesker som sto og snakket opphisset sammen utenfor garnbutikken, og hun kjente angsten snøre seg i halsen.
«Hva har hendt?» Stemmen hennes var tynn og engstelig.
En av konene snudde seg. «Har’u’kke hørt det?»
Elise ristet på hodet.
«Ei lita jentunge har forsvinni. Pol’ti trur atte noen har stjælt henner!»
UTDRAG FRA BOKEN:
Hugo løp, skled på isen, reiste seg opp igjen og styrtet videre. Han visste ikke selv hvor han skulle eller hva som drev ham, han var bare nødt til å løpe for å slippe bort fra de vonde tankene.
Han hadde satt kursen ned til Iladalen og fortsatte nordover. Iseksporten hadde ikke begynt ennå, det var ikke tykk nok is så tidlig på året. «Nordishavet» lå der urørt.
Han løp til han kjente blodsmak i munnen. Hjertet dunket heftig, svetten rant, og pusten gikk i tunge hiv.
Det var ikke bare det at faren ville bli blind, selv om det var ille nok, men det verste var at han hadde begynt å tvile på om Gud fantes.
Den morgenen moren og faren dro til sykehuset for å besøke Jensine og han forsto at det kunne være alvorlig, hadde han falt på kne foran sengen sin, foldet hendene og bedt så inderlig som han aldri før hadde gjort. Det var ikke første gang han hadde bedt for Jensine, han hadde gjort det helt siden første gang han fikk høre at hun skulle ha barn, da hun skulle føde og da han forsto at det var noe galt mellom henne og Vidar. Det føltes som om det alltid hadde vært noe galt med Jensine, og han hadde vært så sikker på at det ville hjelpe hvis han ba av hele sitt hjerte.
Da moren og faren kom hjem og fortalte at Jensine var død, var det akkurat som om noe brast inni ham. Hadde alle bønnene vært forgjeves? Hjalp det ikke å be? Skje din vilje, het det i Fadervår, men hvis alt bare skulle skje etter Herrens vilje, hjalp det jo ikke om menneskene ba, da kunne de like godt la være.
Først i julen hadde han lagt ordentlig merke til hvor dårlig synet til faren var. En gang hadde faren snakket til Vidar og trodd at det var Lars, og en annen gang hadde han tatt feil av Evelyn og Solveig, enda Evelyn var fire år eldre og mye høyere enn henne. Hugo hadde sett at han famlet etter dørhåndtakene og at han ikke klarte å se hvor smøret sto på frokostbordet. Han var blitt så lei seg at han hadde sittet under hele prekenen 1.juledag og bedt Gud om å gi faren synet tilbake, uten å høre et ord av hva presten sa.
Tårene sprengte på og begynte å trille nedover kinnene, men han enset det knapt. Den tunge snøen begynte å falle av grenene, av og til fikk han en kjølig klatt i nakken, men han brydde seg ikke om det heller. Støvlene var blitt fulle av snø fordi han ikke hadde tatt seg tid til å snøre dem ordentlig, det begynte å bli kaldt på tærne, men alt var likegyldig, uten dette ene: Var det ikke sant at Gud fantes? Var det løgn og bedrag alt sammen?
I det samme husket han den merkelige opplevelsen på Bastø, da han fryktet at Jeremias skulle fryse i hjel og han ba til Gud om at bakeren måtte slippe ham ut. Like etter kom bakeren!
Han stanset, kom brått på flere episoder, det gjorde godt. Han husket den merkelige drømmen samme dag som han fikk vite at Gunnhild hadde begynt å snakke. Han hadde drømt at en mann med langt mørkt hår og skjegg hadde leid et lite barn over en stor slette. Mannen bøyde seg på huk, strøk barnet over leppene og gjorde korsets tegn. Selv hadde han ikke vært i tvil om at drømmen var for å fortelle ham at det var Gud som hadde latt Gunnhild få talens bruk igjen.
Han så seg om. Da med ett gikk det opp for ham hvor han var. Han hadde stanset akkurat på det stedet hvor den hellige kilden en gang på mirakuløst vis hadde sprunget frem! Det var en av de historiene han hadde lært på skolen som hadde gjort sterkest inntrykk på ham. I middelalderen var en munk på vei til Maridalen kirke med vievann. Han snublet og falt og vievannet rant ut, men akkurat der hvor det skjedde, sprang en kilde – en ile – frem. Derfor hadde dalen fått navnet Iladalen.
Nå sto han der, nøyaktig på samme stedet. Han hadde ikke vært klar over det da han stanset, men nå kjente han seg igjen. Var det et tegn? En hellig kilde, sprunget ut fra noen dråper vievann. Det kunne ikke være en tilfeldighet.
Han sank ned på kne, bøyde hodet, foldet hendene og ba en inderlig bønn til Herren om å la faren slippe å bli blind. «Jeg ber deg, av hele mitt hjerte, og som takk lover jeg å ofre resten av mitt liv i din tjeneste, vende meg bort fra det verdslige liv og være en av dine disipler. Amen».
Litt lenger nede i Iladalen kom Johan stampende. Han skimtet så vidt noen dype spor, og var sikker på at det måtte være Hugos. Av og til ble de borte, og alt rundt ham ble hvitt og utydelig.
Han visste ikke hva som hadde fått ham til å velge Iladalen. Da han forsto at Hugo ikke var i stallen, ville det vært mer naturlig å gå oppover Maridalsveien og se etter ham på Myraløkkene. Han visste ikke engang om sporene han fulgte var Hugos, det kunne være hvem som helst, kanskje en husløs som unngikk gater og veier der han kunne støte på politiet. Når sant skulle sies, var han ikke engang sikker på om det var fotspor etter mennesker han skimtet foran seg, en enslig rytter kunne ha ridd oppover for å unngå automobiler, bråkete lastebiler eller hester med slede. Det kunne til og med være rovdyr. Det var ikke lenge siden både ulv og gaupe var observert i området. Synet hans var for dårlig til at han kunne se sporene ordentlig. Det hadde dessuten begynt å bli mørkt. Hvis han ikke var så heldig å få måneskinn, ville det snart være umulig for ham å kunne følge sporene videre.
Tenk at alt kunne virke så fremmed, her som han var så godt kjent? Dette var beitemarken til Biermannsgården, og da han var barn, hadde han ofte lekt her om sommeren.
Han skimtet et mørkt hull foran seg, satte foten nedi, men forsto at det ikke kunne være et fotspor, for foten ble hengende fast. Han måtte rive og røske for å få den løs igjen, og fant ut at han måtte gi opp å følge sporene videre. Når Hugo hadde rast sinnet av seg, ville han komme hjem igjen. Han var aldri langsint, og snart ville det gå opp for ham at han hadde gjort Elise engstelig og bekymret ved plutselig å sette på dør på den måten.
Han kunne heller ta ham med seg opp på kammerset og si fra til de andre at de ville være i fred. Når han fikk forklart ham at det fint gikk an å klare seg selv om man var blind, særlig når man hadde hatt synet i så mange år som han hadde og visste hvordan alt så ut, ville nok gutten roe seg. Johan visste hvor hver gjenstand befant seg i huset, han var klar over hvordan hver og en av dem så ut, han husket hvor de forskjellige blomstene sto i hagen om sommeren og kunne se alt for seg inni hodet. Når det gjaldt arbeidet som treskjærer eller billedhugger, hadde han for lengst innsett at den tiden var forbi og at det ikke var meningen at han skulle bli verken rik eller berømt.
Det var best å komme seg opp til bebyggelsen igjen. Snøen hadde blåst bort her i den bratte skråningen, det var ujevnt og vanskelig å gå, og mørket kom raskt, selv om det fortsatt var ettermiddag. Kanskje Hugo var hjemme igjen alt og de bekymret seg for ham isteden. Han satte opp farten. Han var kommet nesten helt opp til toppen nå og mente å skimte svake lys fra de små stuene som lå på rekke og rad langs Maridalsveien, samt fra «spøkelseshuset» nederst i Lofotgaten.
Plutselig hang foten seg fast i noe, han mistet balansen, famlet etter noe å klamre seg til, men fant ikke noe og falt bakover så lang han var. Idet hodet traff bakken, føltes det som om noe eksploderte, og i neste sekund ble alt svart.
Andre utgaver
| Med sorg i hjertet | |||
| Bokmål | Ebok | 2014 | |
| Med sorg i hjertet | |||
| Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2016 | |
