Mellom barken og veden (Heftet)

Serie: Årringer 32

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Årringer
Serienummer: 32
ISBN/EAN: 9788202537739
Omtale Mellom barken og veden
Mannen som tok Silja med vold, er fortsatt i Lunderskog. Både Karl Oskar og Eskil forsøker å forsvare henne, noe som ender på tragisk vis.

«Jeg hørte deg, Silja. Jeg hørte deg rope, og du lød hysterisk. Om jeg hadde vært ektemannen din, din far … eller bror, så kunne jeg ha skjønt reaksjonen din. Men jeg er ingen av delene. Jeg er ingenting for deg. Din fars arbeider, det er alt. Det er vel ikke så mye å bli hysterisk over. Du er visst ikke redd for folkepraten.»
Silja kjente rødmen bite i kinnene og så ned i fanget.

Til toppen

Andre utgaver

Mellom barken og veden
Bokmål Ebok 2017

Flere bøker av Yvonne Andersen:

Utdrag

Isabella snudde om på hælen idet de hørte den harkende og brummende lyden av automobilen. Silja skyndte seg etter svigermoren til fremsiden av huset, der herr Bøchmann hadde fått liv i doningen. Nå var han på vei til å sette seg inn bak rattet, og han var tydelig i elendig humør, for han kastet sølvstokken i baksetet med en irritert bevegelse. «Ole-Laurits,» ropte Isabella med høy, klar stemme. Baronen stivnet og snudde seg rundt. Blikket var svart og hatefullt da han så på sin hustru. Svigermoren stanset i god avstand fra den rasende ektemannen. Stemmen var sukkersøt, som om det dryppet honning av den: «Er du ikke glad for å se din hustru igjen?» Silja skottet undrende bort på svigermoren. Det var uvant å høre henne i denne rollen. Stø, rolig, men samtidig spottende mot sin ektemann. «Isabella … hvordan ... du var jo død?» hveste han og ble mørkerød i fjeset. Pusten gikk tungt og han måtte støtte seg til døren på automobilen, nå som han hadde slengt fra seg stokken. Lensmannen kom pesende ut av kontorbygningen. Han hadde uniformslua i den ene hånden og et lommetørkle i den andre, som han tørket den blanke, svette pannen med. Baronen stanset den bråkete motoren, før han vendte seg mot sin hustru mens han samtidig pekte mot bygget. «Inn på kontoret. Nå med en gang.» Isabella ranket seg og gjorde et kast med hodet. «Ikke ta den formanende tonen til meg, Ole-Laurits! Jeg har kommet hit frivillig for å snakke med deg. Det er vel på sin plass, etter alt som har hendt. Jeg hører det har kommet nye beboere i både huset og kårboligen.» Hun gikk med hastige og bestemte steg mot døren der lensmannen sto og så usikker ut. Baronen fulgte etter. Silja ble urolig, for hun syntes ikke svigermoren skulle være alene med sin mann når han var i det lunet. Lensmannen gjorde ikke mine til å følge etter dem. Men da hun tok et steg frem, bråsnudde svigerfaren seg mot henne. «Hold Dem langt vekk! Ikke bland Dem inn i dette!» Silja svelget tungt av engstelse idet døren smalt hardt igjen etter svigerforeldrene. Hun gikk bort til lensmannen. «Kanskje De bør være til stede …» Lensmannen kremtet og så utilpass ut. «Jeg formoder at herr Bøchmann vil være alene med sin hustru nå. Det er tross alt lenge siden sist, det er ikke hver dag at noen står opp fra de døde.» Silja ble opprørt. «Men De så hva herr Bøchmann gjorde? Det ligger et villsvinhode og et knust vindu bak huset her. Tror De virkelig at dette ble gjort i et gledesutbrudd?» Lensmannen vred på seg idet han satte lua på den blanke issen. «Vel, De får unnskylde, men jeg … jeg har arbeid å gjøre.» Deretter så han mørkt på henne, før han vraltet bort til karjolen og den svarte hesten. Silja hørte noen komme løpende og snudde seg. Det var Henrikke som kom farende i full fart. «Silja? Hva er det som står på? Jeg syntes jeg hørte noe som ble knust. Vi kom hjem akkurat nå.» «Ja, det var vinduet til herr Bøchmann, på baksiden.» Henrikke sendte lensmannen et raskt blikk idet han styrte hest og vogn ut fra den brosteinsbelagte plassen. «Var det guttestreker? Bare vent til jeg får tak i den guttefanten. Det er sikkert verkstedmesterens sønn. Han gjør ugagn sent og tidlig.» Silja sukket. «Jeg er redd du ikke ønsker å ta i denne lømmelen med ildtang engang. Det var min kjære svigerfar som gjorde det. Han kastet dette utstoppede villsvinhodet tvers gjennom vinduet.» Henrikke måpte. «Du spøker …» «Nei, kom og se selv.» Hun vinket med seg søsteren bak huset, samtidig som hun la en finger over munnen for å gi tegn til at hun skulle være stille. Det varte ikke lenge før de hørte den buldrende stemmen til baronen.

Til toppen

Bøker i serien