De var kommet frem til gården og ble stående foran hverandre. Jon kysset Elvira fort, antagelig redd for at Maja sto i ett av vinduene og holdt øye med dem.
«Da ses vi senere. Nå må jeg skynde meg til Isak. Det er arbeidet mitt, men han er også en god venn.»
«Isak er litt eldre enn deg. Hvordan ble dere kjent?»
Jon kremtet. «Isak ville at jeg skulle være en gammel klassekamerat, men vi ble faktisk kjent gjennom felles venner for få år siden.»
«Å, men da var han en annen mann. Jeg mener … Ja, altså, han var ikke Isak da. Da het han Johan.»
«Nettopp. Men han var ikke Johan. Jeg er doktor, vet du. Det var jeg som gradvis fikk ham til å huske. Så tok bygdedoktoren over, for det ble for langt for Isak å reise til meg. På den tiden hadde jeg så mange pasienter at jeg ikke kunne komme fra. Og han ønsket det skulle foregå i stillhet til han fant ut hvorfor han ikke husket barndommen, moren og faren sin, livet sitt da han var ung, og hvorfor han følte slik dyp kjærlighet for Andrine. Nå vet vi jo hvorfor. Men nå må jeg virkelig gå. Vi ses.»
Han hastet videre, og hun ble stående og se etter ham.
«Elvira. Kom hit med en gang!» Det var Maja som ropte. Hun løp ned stien og skyndte seg bort til henne.
«Ja, mor. Er det noe galt?»
«Vi har hatt innbrudd! Jeg var innom Andrine en tur. Da jeg kom tilbake, sto utgangsdøren oppe. Stuen er nærmest ødelagt. Kom inn og se selv.»
Elvira ble så redd at det prikket i kroppen. Hvem hadde vært i huset deres?
Maja viste henne stuen, og Elvira slo hånden over munnen. «Det er det verste jeg har sett. Alt er knust, mor. Til og med møblene.»
«Ja, der ser du. Jeg har sett gjennom resten av huset, og det er ingen her. Jeg må dra bort til Lucas og anmelde dette. Selv pianoet til Sigmund er ødelagt. Du må låse døren etter meg når jeg går.»
Elvira så bort på pianoet, som var knust til pinneved. Møblene hadde fått samme behandling. Porselenet og glassene var knust. Maleriene måtte ha blitt skåret i stykker med kniv. 
«Jeg tør ikke være her alene, mor. Du ser vel selv at den som har gjort dette, er forferdelig sint. Det er mye raseri og sterke krefter i det som har blitt gjort her.»
«Du blir her!» Moren hentet børsa, som fortsatt sto i våpenskapet. Elvira syntes det var merkelig at våpenet sto igjen, tilsynelatende urørt, men hun tok det imot. «Da låser du døren. Jeg har min egen pistol. Jeg kommer tilbake så snart jeg kan.»
Elvira ble med ut i hallen og låste døren etter moren. Hun snudde seg og holdt hardt om geværet mens hun lyttet etter lyder.
Hun syntes hun hørte noen, men mente det måtte være innbilning, for moren hadde jo sagt at huset var tomt. Men det var da vitterlig tunge skritt på vei ned fra andre etasje hun hørte! Raskt smatt hun inn under trappen, trakk seg så langt inn i mørket som mulig og holdt pusten. Skrekkslagen så hun en mørkkledd mann med en hette som dekket deler av ansiktet, stanse rett ved siden av henne. Han så seg rundt før han gikk bort til døren. Han tok tak i klinken og rev døren opp som om den aldri hadde vært låst. Så var han borte. Hun satt musestille helt til skrittene hans forsvant.
Hva gjør jeg nå? Skal jeg løpe bort til Josaksgården, eller vente her? Herregud, jeg er så redd!

Til toppen