Menneskets beste venn (Heftet)

Serie: Sønnavind 89

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2018
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Sønnavind
Serienummer: 89
ISBN/EAN: 9788202574697
Kategori: Romanserier
Omtale Menneskets beste venn
Jostein har kommet til Norge, men han er skadet og reiser rett til Ringstad. Hvordan vil han ta nyheten om at Birger har flyttet inn hos Peder?
Hilda er syk med magesmerter, og Adele oppfører seg verre enn noen gang. Elise fortviler, og for å muntre henne opp, kommer Johan hjem med en stor overraskelse.

Johan brettet lokket langsomt til side, og hun bøyde seg fremover, nysgjerrig og engstelig på samme tid.
«En valp?» hvisket hun vantro. «En levende, liten valp?» Hun hadde ønsket seg det i lange tider, men hadde trodd at det ville være umulig å få Johan med på noe slikt. «Så skjønn!» hvisket hun hengivent. «Har du sett noe så nydelig? Jeg ante ikke at du gikk med slike planer.»
«Hva gjør jeg ikke for min vakre kone?» svarte han muntert.

Til toppen

Andre utgaver

Menneskets beste venn
Bokmål Ebok 2018

Flere bøker av Frid Ingulstad:

Utdrag

Johan gikk med raske skritt. Da han var kommet midt på brua, støtte han på kona til skomakeren.
«Fælt så hastverk du har, ‘a, Thoresen! Jeg trudde du hadde vondt i både ryggen og beina?»
«Nei, det er ikke noe galt med meg,» svarte Johan kort. «Bare med humøret,» la han til og fortsatte videre i samme tempo.
Hvordan gikk det an å være så frekk som Adele? Hadde ikke Hilda satt henne på plass en eneste gang i hele hennes liv? Og hva med Ole Peder? Det var tross alt ikke så lenge han hadde bodd hjemmefra? Tenk å lyve Elise rett opp i ansiktet og si at hun skyldte nabokona fem kroner og deretter gå på restaurant? Og hvordan kunne hun i det hele tatt bare stikke av og la barnet bli igjen hos dem uten engang å si hva hun skulle? Han kjente raseriet skumme. Nå var det nok! Elise hadde vært altfor ettergivende ved å si at de kunne bo på kvisten, men det var ikke lett for henne heller når Adele plutselig var blitt hevet ut. Kanskje det ikke var sant engang. Kanskje gårdeieren hadde hatt god grunn til å sette henne på gaten? Jammen skulle han ikke stikke innom og forhøre seg litt!
Den neste han støtte på, var Peder. Han var på vei til apoteket på Alexander Kiellands plass mens Pauline passet butikken.
«Så fort du går, ‘a, Johan? Er’e no’ gæli?»
«Ja, men jeg kan ikke snakke med deg om det akkurat nå. Hils hjem!» Deretter skyndte han seg forbi ham.
Til alt hell sto den tidligere husverten til Hilda på fortauet, rett utenfor inngangen. Johan hilste høflig på ham.
«Ja, ja ja,» sukket mannen. «Du har vel hørt ryktene, du òg, Thoresen? Hu er jo niesa te kona di, ikke sant?»
«Ja,» svarte Johan. «Jeg vet ikke hva ryktene går ut på, men noe må det ha vært siden hun kom seg så fort ut.»
Mannen lo. «Kom seg fort ut? Ja, det var også en måte å si det på. Karen hennes var full som en alke og bråkte så hele gården var på beina for å se hva det var. Jeg måtte opp av senga enda jeg har gikt i både armer og bein. Da jeg prøvde å roe ham ner, kom vesle frøken Nesevis og leksa opp for meg, banna og brukte skjellsord så’re hagla. ‘Nå får’e være nok!’ sa jeg, for det er’kke første gangen jeg har bråk med den frøkna, bare så’ru veit det.»
Johan ristet oppgitt på hodet. «Jeg trodde kanskje det var noe i den retningen, ja.» Han snudde seg for å gå videre. 
«Det er synd å si det, Thoresen, men den frøkna er’kke god å ha med å gjøra. Fru Jonsbråten burde ha slått i bordet for lenge sia, det sier alle i gården.»
Johan nikket uten å svare, så stanset han igjen og spurte forsiktig: «Si meg, du vet ikke om hun skyldte en av dem fem kroner?»
Mannen lo. «Trur’u noen ville låne henner fem hele kroner?»
Johan lusket videre, skamfull på familiens vegne. Han hadde ikke vært klar over at Adele hadde et så dårlig rykte på seg.
Han var sliten og ryggen verket da han endelig kom frem til Aleksander Kiellands plass.
Sinnet ga ham krefter og dempet smertene.
Han hadde bare så vidt åpnet døren til Tranen da han fikk se dem sitte ved et bord like innenfor. På bordet sto to kaffekopper og to asjetter med delikate smørbrød.
Fritz var den av dem som først oppdaget ham. Han gjorde et tegn til Adele, hun snudde brått på hodet. Ansiktet hennes ble stramt.
Johan gikk rett bort til dem, han tvang seg til ikke å kikke på de andre gjestene av fare for å se noen kjente. Dette måtte han igjennom, om så en av de beste kundene hans tilfeldigvis skulle være til stede!
«Så her sitter dere,» begynte han, med raseriet ennå under kontroll. «Er det Elises femkroneseddel dere spiser for, Adele?» sa han høyt.
Adele ble flammende rød og kikket bort på nabobordet. «Hva er det du prater om?» kom det forfjamset. Hun hadde sikkert aldri ventet at han skulle oppføre seg på denne måten, tenkte Johan.
«Du vet godt hva jeg snakker om,» fortsatte han med samme høye stemme. «Du lånte dem nettopp av Elise fordi du skyldte en av nabofruene så mye, sa du.»
«Ja, og hva så?» Hun hadde gjenvunnet selvkontrollen og så ham freidig inn i øynene. «Jeg var innom, men hun var ikke hjemme. Er det forbudt å sitte her på Tranen?»
Kelneren dukket plutselig opp, og til sin ergrelse så Johan at det var Antonio, Ragnhilds tidligere kjæreste som hele familien var lettet over at hun ble kvitt. 
«Det er slett ikke forbudt,» svarte han som svar på hennes spørsmål. «Her er alle hjertelig velkomne, ikke minst frøken Adele Jonsbråten. En av mine stamgjester,» la han til med et fandenivoldsk smil om leppene.
Adele sendte ham et rasende blikk. «Hva har du med dette å gjøre? Har det rabla helt for deg, eller?»
«Nei, jeg ville bare høre om det var noe dere skulle ha,» svarte Antonio åleglatt.
Fritz hadde ikke sagt et ord til nå. «Kom deg vekk, for svingende!» freste han til kelneren.
Antonio ble stående. Det så nesten ut som om han frydet seg over situasjonen, tenkte Johan. Følte han at dette var en søt hevn mot Ragnhilds familie? Hadde de ikke vært hjertelige nok mot ham?
Spenningen dirret i luften, det kjentes som om noe kunne brake løs hvert øyeblikk.
«Og du, Adele, blir med meg hjem og tar deg av datteren din!» sa Johan bestemt.
«Det ha’kke du no’ med.»
«Jo, så sannelig, det har jeg, når din datter befinner seg hjemme hos oss.»
Merkelig nok lystret hun. Da de beveget seg bortover mot døren, så Johan at de andre gjestene stirret nysgjerrig etter dem. Noen flirte.
Da kom Antonio løpende etter dem. «Du glemte å betale, Adele!»
Adele dro femkroneseddelen opp av lommen, dirrende av raseri.
Fra et av de andre bordene lød høylytt latter, og noen av gjestene klappet i hendene.
Så snart de var kommet ut på fortauet, snudde Adele seg mot Johan. Øynene gnistret. «Se hva du har gjort! Du har fått hele Tranen til å le av meg!»
«Da håper jeg virkelig at du fikk en lærepenge,» svarte Johan rolig. «Når vi kommer hjem, skal du underskrive en kontrakt. Der skal du forplikte deg til å følge husets regler. Hvis ikke, må du ut på dagen!»
Adele snufset. «Fritz kommer aldri til å ville se meg mer.»
«Så godt for deg!»
Adele stanset og stirret vantro på ham. «Han er far til barnet jeg venter!»
«Det har jeg hørt, og jeg holder fast ved det jeg sa. Heller leve livet som en enslig mor enn å binde deg til en skurk! Herr Bolstad Syversen antydet at han kanskje kunne skaffe deg et arbeid, hvis du hadde vilje til å stå på litt. Jeg skal ringe ham så snart vi kommer hjem og høre om tilbudet står ved makt.»
Adele svarte ikke, hun bare gråt en lang stund, men til Johans forbauselse begynte hun plutselig å komme med forslag til hva som skulle stå i avtalen.
Jeg tror jeg har vunnet i første runde, sa Johan fornøyd til seg selv. Nå gjaldt det bare å ikke være ettergivende, men å stå fast ved det som ble avtalt. Noe annet ville være å gjøre Adele en bjørnetjeneste. Når Elise fikk høre hva som var skjedd, ville hun først bli forferdet, men siden være enig med ham i at dette basketaket hadde vært en nødvendighet.

Til toppen

Bøker i serien