Josefine er døden nær, og Klara merker skyldfølelse og panikk. Klarer hun å rømme, venter fengsel for det hun har gjort. Klarer hun det ikke, vet ingen hva Espen kan finne på å gjøre med dem. Andrine skal endelig få sin Isak, men både hun og bestemoren uroer seg. Som om de venter på nok et angrep fra Albert Johansen. Vil han nok en gang forsøke å ødelegge lykken deres? Stina ødelegges nesten av det hun får vite om moren. Vil hun klare å legge det bak seg?
Han viftet med kniven foran henne mens han gliste. Så senket han den til den var i høyde med magen hennes. Knivspissen presset seg inn i navlen. Hun stønnet, lukket øynene, sto maktesløs foran ham.
UTDRAG FRA BOKEN:
Jeg vil ha dere her. Dere er godt selskap. Jeg har vært alene i hele oppveksten – jeg var en utstøtt. Min egen mor så på meg med avsky i øynene, mens far lot som om jeg ikke fantes. Det var en fæl tid, men så kom Stina, og hun reddet meg på en måte. Hun fikk dem til å innse at jeg ikke kunne holdes innesperret på kvisten lenger. Så kom jeg ut! Og her skal jeg være til min dødsdag.» Han holdt kniven i hånden. Holdt den så hardt at knokene hvitnet. Klara slapp den ikke med øynene. Hun var livredd for at han skulle bruke den på henne igjen.
«Jeg kommer til å dø her inne ... Jeg er så sulten og tørst.» Josefine ga seg ikke, og til slutt reiste Espen seg og dro henne ut av sengen. Hun landet på gulvet, så hardt at hun skrek av smerte.
Forskremt så hun opp på ham, der han sto over henne med hevede skuldre. Nå hadde hun terget ham, og Klara var redd for at Josefine ville bli slått fordervet. Men det skjedde ikke. Noe mykt kom frem i øynene hans, og han så på henne med medynk.
«Jeg mente det ikke. Det er bare det at jeg ikke vet helt hvordan jeg skal te meg. Jeg har ikke lært det,» sa han.
Klara trodde ikke på ham. Han visste utmerket godt hva han holdt på med.
Espen så opp da de hørte en lav tromming mot taket. «Nå begynner det å regne, og tømmeret knirker. Det blir storm,» sa han. Han åpnet døren og kikket ut. Et kaldt gufs slo inn, og Klara hutret.
«Jøss, se som trærne svaier! Jeg håper ikke det største faller over huset. Da dør vi, alle som en.» Han trakk seg tilbake og lukket døren. Så satte han seg på stolen igjen og så lenge på dem begge. «Hva skal jeg gjøre med dere? Kanskje … Ja, først må jeg kvitte meg med deg, Klara. Men det blir for enkelt å stikke kniven i deg og drepe deg. Fanden. Dette blir vanskelig.»
Klara så på den avskyelige mannen med det groteske ansiktet. Den ene siden av det var ødelagt. Kinnet var innhult, og øyet skjevt plassert. Den andre siden var normal. Han kunne ha vært en kjekk mann, hadde det ikke vært for misdannelsen. Nå talte han om å ta livet hennes igjen, og hun var redd, men begynte å bli så sliten at hun ikke orket å tenke på hva han kom til å gjøre. Hun var likeglad når det gjaldt Peder akkurat nå. «Gjør det du vil,» sa hun tonløst og trakk på skuldrene. «Drep meg om du ønsker det. Jeg bryr meg ikke om noe lenger.»
Han smilte skjevt. «Jøss, det må jeg si. Så du bryr deg ikke om døden? At du aldri skal puste lenger, at du blir lagt i et jordhull, mens mark kravler på kroppen din og eter seg inn i kjøttet som er på vei til å råtne?»
Klara svelget. Hun ble kvalm av ham. Han var så ufyselig at hun helst ville ha reist seg og kastet seg over ham, dunket hodet hans i veggen og … Der slapp hun tankene. Han hadde jo rett. Hun ønsket ikke å dø. Hun var bare så ufattelig sliten. Kanskje søvn ville hjelpe henne å tenke klart?
Josefine kom seg opp i sengen igjen og la seg ned. Hun lukket øynene, la hendene over magen og pustet anstrengt.
«Du får ikke lov til å sove, Josefine. Det kan være farlig for deg. Kanskje du aldri våkner igjen. Sett deg opp igjen med én gang!» kommanderte han, og hun torde ikke gjøre annet enn å lystre. «Du blør ikke lenger. Nå er det Klara som blør,» sa Espen og lo. Han snudde seg mot Klara og så intenst på henne. Han tok av seg halstørkleet sitt og ga det til henne. «Prøv å stanse blodet med dette,» sa han. Klara tok imot og han fortsatte. «Jeg trenger deg til noe. Du er en skjøge og kan behage menn. Nå synes jeg du kan behage meg. Du skal gjøre meg lykkelig. Jeg har aldri hatt en kvinne før. Alle de årene på kvisten …»
Klara kunne ikke tro det hun hadde hørt. Espen ville at hun … Ikke tale om! Han skulle ikke få krafse på kroppen hennes. «Aldri,» sa hun. «Jeg er ikke en skjøge lenger. Det er lenge siden jeg gjorde slikt.»
Han nikket sakte. «Jaså, men da er det på tide at du begynner igjen. For nå skal du gjøre meg lykkelig. Kom hit og ta av meg buksen.»
Josefine snudde seg over på siden. «Nei, du må ikke gjøre det mot Klara. Du kan ikke … jeg er jo her …»
«Hvis det støter deg, kan vi heller gjøre det på trappen. Da er jeg rett utenfor døren og passer på deg.» Han reiste seg og grep fatt i armen til Klara. Hun kunne ikke unngå å se at manndommen bulte ut under buksen hans.
Hun grøsset, og kvalmen buktet seg i magen hennes. Han var så frastøtende, og hun var livredd. Redd for hva han ville gjøre med henne. Han ville sikkert være hardhendt, og kom til å ødelegge henne innvendig. Hun strøk fingrene varsomt over kinnet igjen, kjente hvor vondt det gjorde. Kjente at hun fortsatt blødde. Hun forsøkte å presse tørkleet over såret for å få blødningen til å stanse.
Espen dro henne med seg ut og lukket døren. Så satte han seg på trammen, og hun måtte sette seg ved siden av ham. Det blåste kaldt og regnet øste ned, men han lot ikke til å legge merke til det. Han var mer opptatt av det som skulle skje.
«Vi kan ikke gjøre det her,» sa hun og så seg rådvill rundt. Det måtte være mulig å rømme fra ham, men hvordan?
Så visste hun det. Hun satte seg nærmere ham og la hånden i fanget hans. Forsiktig begynte hun å massere manndommen hans utenpå buksen. Han stønnet av vellyst og reiste seg halvveis for å ta av seg buksen. Mens han fomlet med å dra den av, spratt hun opp, brukte de siste kreftene hun hadde til å dytte til ham og sprang ned trappen. Så løp hun så fort hun maktet over tunet og ut på stien som førte inn i skogen.
«Kom tilbake, din hore!» skrek han i bakgrunnen, men hun snudde seg ikke, men løp så hun fikk blodsmak i munnen. Busker og trær pisket mot henne. Hun snudde seg og forsto plutselig hvorfor ingen hadde funnet koia. Den var nærmest umulig å oppdage, for krattene skjulte de falleferdige koieveggene, og nå måtte hun ta seg ned en skrent som hvert øyeblikk kunne føre henne ned i døden. Hun skled forsiktig nedover, og tenkte at Espen kom til å ta henne igjen om hun ikke fikk opp farten. Snart var hun nede og så hun en slette foran seg. Torde hun å løpe i åpent lende? Raskt snudde hun seg og speidet etter Espen. Han var ikke å se, så hun våget seg ut på sletten mens hjertet banket som besatt. Hun kjente at hun ikke hadde ikke flere krefter igjen. Hun var utmattet og sank sammen i gresset.
I det samme hørte hun en lyd, som om noen tråkket på en kvist. Et knepp – og hun så et par sko foran seg. Hun visste at det var Espen.
Nå var det ingen vei tilbake.