Hvordan fortelle en splintret historie? Ved sakte å bli alle. Nei ved sakte å bli alt.
«Minsteriet for høyeste lykke» er Arundhati Roys første roman på tjue år. Den tar oss på en reise over flere år, på tvers av et subkontinent - fra de trangbodde nabolagene i Dehlis gamleby til den blomstrende, nye verdensmetropolen som omgir den, til den vakre Kashmirdalen og skogene i det sentrale India, der krig er fred og fred er krig og der man, fra tid til annen, erklærer "normaltilstand".
På en gravlund utenfor murene til Dehlis gamleby ruller Anjum, som før var Aftab ut et tynnslitt persisk teppe og gjør stedet til sitt hjem. Snart kommer også den ukuelige løsarbeideren Saddam Hussain for å bo på gravlunden. Vi blir også kjent med den gåtefulle, men sterke Tilo og de tre mennene som elsket henne. Dessuten er det både en og to miss Jebeen: den første, som blir født i Sringar i Kashmir og gravlegges på Martyrenes gravlund i en alder av fire år; den andre, som en natt på slaget tolv dukker nyfødt opp i en krybbe av søppel på et fortau i New Dehli.
«Ministeriet for den høyeste lykke» er både en fortelling om kjærlighet og en resolutt protest. Fortalt i en hvisken og med et rop - gjennom tårer og noen ganger latter. Menneskene vi møter blir slått i bakken av verdenen de lever i, og blir reddet og stablet på beina igjen, ved hjelp av kjærlighet - og håp. De er like sterke som de er sårbare, og de gir aldri opp.
Romanen er et kraftfullt og originalt flettverk, like oppfinnsomt som det er bevegende - og revolusjonerer hva en roman kan være og hva det kan få til. Og fra hver side lyser Arundhati Roys makeløse evner som historieforteller mot oss.
