– En tragedie? Sørine hadde hørt hva herren på Myrland sa, men hun behøvde å gjenta det for å vinne tid. Til å begripe at han hadde brukt et så voldsomt ord. Da tankene klarnet, bølget redselen gjennom henne. Hun vaklet ustøtt frem til utgangsdøren og lente seg mot karmen. Hun var ute av stand til å gjøre noe, men forsto alvoret da hun så at lensmannen hadde på seg uniformen. Han hadde lua med den mørkeblå pullen på hodet. Det blinket i gullbånd og det emaljerte riksvåpenet. Crispin brøytet seg vei gjennom den skuelystne flokken og stilte seg ved siden av Sørine. – Hva er det som skjer, lensmann? Har det skjedd noe på Solhaug? De må fortelle mer … Lensmannen avbrøt høflig, men bestemt: – Dere må bli med meg. Og det øyeblikkelig. Sørine merket at broren la kåpen over skuldrene hennes. Hun fikk hatten trædd inn i hendene, og omtåket klarte hun å få på seg støvlettene. Hun hørte Crispin takke vertskapet for en hyggelig aften, så langt, la han til. Deretter skyndte hun seg etter lensmannen, som hadde tjenestebilen stående klar. Det ble trangt i automobilen med fem stykker, men de fikk plass. Sørine snudde seg halvveis rundt og skuet ut av sidevinduet. Hun ventet å se Solhaug stå i flammer, men gården gjorde ikke det. Hun ville ha sett flammene stige til himmels herfra om så var tilfellet. I stedet lå gården som en ruvende koloss på toppen av skråningen. To lyspunkt skinte fra stuene, antagelig var taklampene tent. Et virvar av tanker raste gjennom hodet hennes. Det var ingen brann, men hva kunne ha hendt? Et innbrudd? Men det ville ikke ha blitt omtalt som en tragedie …? Hadde noen falt og skadet seg? Det var fullt mulig, men i så fall ville vel doktoren, og ikke lensmannen, ha tilkalt dem. Bekymringen for Trygve Olai lå og slumret i bakhodet hele tiden, men hun kunne ikke helt begripe at noe skulle ha tilstøtt ham. Avtalen var at Olette skulle se til ham, og når hun var klar til å gå hjem til Sagrin, skulle Petra avløse henne. Sønnen skulle sove trygt og godt i vuggen sin. Om det verste hadde skjedd, hjertet til Sørine økte takten bare ved tanken, og han var død, ville ikke lensmannen ha møtt opp på Myrland for å hente dem. Da ville det ha vært Petra, Rita eller noen av de andre. Det hadde til og med vært mer naturlig at presten dro til Myrland for å gi dem det sørgelige budskapet. Han ville antagelig ikke ha unnlatt å si hva som hadde skjedd. Lensmannen, derimot, virket fattet, men hemmelighetsfull. Sørine bet seg i pekefingerneglen. Den var nær ved å bli bitt av, men i det samme husket hun stemorens formaninger om at neglene skulle være velstelte. Hun ristet på hånden og jamret. Ingen kommenterte det. De var like forferdet og engstelige som hun selv. – I all verden … Crispin lente seg fremover i passasjersetet og så rundt seg da de var fremme. – De må snart fortelle oss hva som foregår, lensmann, det er jo folk overalt her! Lensmannen stanset automobilen. – Jeg har flesteparten av konstablene mine inne i huset. To er i kårboligen, men de andre som springer rundt her, kan ikke jeg gjøre rede for. Jeg trodde det var deres gjester. Sørine så at tunet var fullt av voksne og et dusin barn. Det lot seg ikke skjelne hvem de var i nattemørket, men silhuettene var tydelige i lysene fra automobilen. To husvogner sto oppstilt nær låveveggen, noe som gjorde fremkommeligheten mellom bygningene vanskelig. Hun hadde ikke sett noen av dem før, men hun forsto av kjøretøyene og tallrikdommen at de var tatere. Akkurat nå forekom de henne uinteressante. Det eneste hun ønsket, var å få klarhet i hva som hadde skjedd. Lensmannen gjorde ikke mine til å gå ut av automobilen. Han trommet fingrene mot rattet. – Nå er vi her. Og dere skal få vite hva vi tror har foregått mens dere var på Myrland. Han tidde og fuktet leppene med tungen. Rastløsheten holdt på å rive Sørine i fillebiter. Hun så seg selv legge hendene rundt halsen hans og riste forklaringen ut av ham, men det ble med fristelsen. Selv så mørkt det var, kunne hun se at Crispin holdt pusten for ikke å forstyrre lensmannen i det han skulle si. Han slapp ut pusten med et stønn da øvrighetspersonen endelig begynte å prate. – Jeg ble oppringt av en forskremt, ung mann som presenterte seg som Peder Wallin. Han sa at noe forferdelig måtte ha skjedd på kjøkkenet i hovedhuset. Søsteren hans, frøken Petra, hadde gått inn dit for å avløse fru Sagrin. Jeg kjenner jo den gamle tjenestekona deres. Selv om tjenestejenta ropte og lette, kunne hun ikke finne henne noe sted. – Det kan være så enkelt som at Olette har gått hjem til Sagrin uten å gi beskjed, mente Crispin. Sørine merket seg at stemmen hans var full av håp. – Det var jeg også tilbøyelig til å tro. Jeg nevnte det for Wallin, men han sa at noe slikt ville aldri den pliktoppfyllende tjenestekona gjøre. Hun er påpasseligheten selv, forsto jeg. Og så kommer vi til det som gjorde at jeg ba om forsterkninger; frøken Petra fant kjøkkenet tilsølt med blod. Mengder med blod. – Å, kjære Gud, utbrøt Sørine fortvilet. – Vær så snill; si at det ikke har skjedd noe med Olette. Nei, nei, det orker jeg ikke! Hun gynget urolig frem og tilbake, men ga seg over til lavmælt gråt da Kristian la armen rundt henne.

Til toppen