Lotta var i sjokk. Hun kunne ikke tro det Maja Ellingsen påsto, at de skulle ha samme far. Hun løy! Selvfølgelig gjorde hun det. Hun trengte seg forbi løgnersken og de to guttene, og slengte igjen døren etter seg. Hun skulle til å marsjere opp trappen, gjemme seg under dynen og håpe at familien på trammen forsvant, da morens røst stanset henne.

«Hørte jeg stemmer utenfor?» spurte hun.

Lotta ville ikke at moren skulle se hvor opprørt hun var. «Det var ikke noe,» svarte hun med ansiktet vendt bort, men skjelvingen i stemmen avslørte henne.

«Hva er det som har skjedd?» krevde moren å få vite.

Lotta klarte ikke lenger å holde tilbake tårene. Først hadde hun innsett at hun hadde begått en forferdelig feil da hun lot Oscar reise, og nå dette. Det var for mye. Da hun kjente morens armer rundt seg, hulket hun ukontrollert.

Moren strøk henne trøstende over ryggen. «Kjære barn. Hvorfor er du så fortvilet?»

Da gråten stilnet, førte moren henne inn i salongen.

«Fortell når du orker det.»

Lotta nikket og drakk litt av teen som Dagrun kom med.

«Skal jeg bli?» spurte husholdersken.

«Takk, Dagrun, men det trenger du ikke,» svarte moren.

«Og familien på trappen?»

«Hva mener du?»

Lottas tårer ble erstattet av sinne. Hvorfor hadde de ikke vett til å gå? De var ikke ønsket her. Hverken Maja, guttene eller løgnene hennes.

«Det står en kvinne og to gutter på trammen, en mor og sønnene hennes, antar jeg,» forklarte Dagrun. «Møtte De dem ikke da De kom inn, frøken Lotta?»

Lotta ristet bestemt på hodet, men moren lot seg ikke lure.

«Har dette besøket noe å gjøre med at du er så fortvilet?» spurte hun mykt.

«Det er ikke noe besøk,» spyttet Lotta. «De har ikke noe her å gjøre. Gi dem beskjed om å gå, Dagrun.»

«Ja, frøken Lotta.»

«Nei, vent nå litt,» protesterte moren. «Jeg sender ikke bort to barn i denne kulden, ikke før jeg får en forklaring på hvem de er og hva de gjør her.»

Lotta knep sammen munnen.

«Lotta?»

Hva skulle hun si? Det kunne bare ikke være sant, det Maja påsto! Men om det var det, hvordan kom moren til å håndtere ektemannens svik? Hun virket så sterk nå, men det var ikke lenge siden hun hadde vært så skjør at det var usikkert om hun ville klare reisen til Sverige.

«Om du ikke vil gi meg et svar, blir jeg nødt til å invitere kvinnen og barna inn, og spørre dem direkte.»

«Nei!» utbrøt Lotta. «Ikke gjør det.»

«Da forteller du meg hva som foregår, og jeg godtar ikke noe annet enn sannheten.»

Moren pleide sjelden å høres så streng ut, så Lotta svelget og nikket.

«Det er kvinnen som eier eplegården der far gjemte seg,» sa hun med bøyd nakke.

«Ja vel. Og hva vil hun oss? Har ikke Friderich betalt for seg?»

«Det vet jeg ikke, men hun sier …» Lotta nølte. «Hun påstår at …»

«Bare si det, vennen min,» ba moren mykt. «Det kan da umulig være så farlig?»

Lotta tok sats og buste ut med det. «Hun sier at far … at han også er hennes far.»

«Hva for noe?»

«Hun påstår at vi er halvsøstre.» Tårene begynte å trille igjen. Det siste hun ville, var å såre moren.

«Det er ikke mye som overrasker meg lenger,» hørtes mormorens stemme fra døråpningen.

«Hørte du alt?» ville Lotta vite.

«Ja, det var ikke meningen å tyvlytte, men nå var det ikke akkurat vanskelig å høre dere heller. Står det virkelig en kvinne utenfor og sier at hun er Friderichs datter?»

Mormorens skritt kom nærmere, og Lotta skjønte at hun slo seg ned sammen med dem. Moren hadde ikke sagt noe ennå, og knuten i Lottas mage strammet seg.

«Hva mener du om dette, Adriana?»

Moren sukket, og Lotta holdt pusten.

«Akkurat det du sa, mor. Det er ikke noe ved den mannen som overrasker meg lenger.»

«Kanskje hun lyver,» prøvde Lotta.

«Men du tror ikke egentlig det, gjør du vel?» Moren strøk henne over kinnet.

«Nei,» svarte hun med svak stemme. «Jeg tror ikke at hun lyver.» Det var en tung innrømmelse.

«Så hva gjør vi nå?» ville mormoren vite.

Lotta fant morens hånd og klemte den. «Du bestemmer, mor.»

Til toppen