– Ildspåsetter? gjentok Sørine forferdet. – Mener dere å antyde at Christoffer skal ha tent på sitt eget hjem? Og det med foreldrene og hustruen sovende i samme hus? Nei, det kan ikke være mulig! Hun ristet på hodet som om hun ikke selv forsto hva ordene egentlig innebar. Hun fikk seg ikke til å tro så galt om naboen, samtidig hadde hun lært at folk kunne skjule det mest forkvaklede sinn. – Det er det for tidlig å si noe om, svarte lensmannen bestemt. – Jeg vil heller ikke mistenke herr Elverhøy for en slik udåd, men det er underlig … det må De også vedgå, fru Solhaug, at gården har brent ned til grunnen og to liv har gått tapt, uten at det finnes spor etter ham? Sørine forsto ikke om det var ment som et spørsmål eller en konstatering. Lensmannen ba henne la være å spekulere, samtidig gjorde han det selv. Den voldsomme brannen med så tragisk endelikt ville bli snakket om i bygda. Det var ikke til å unngå at det ville bli spekulasjoner og rykter. – Hustruen min er i sjokk, unnskyldte Crispin henne med. Sørine var takknemlig for at han ga en forklaring på hennes vegne. Omsider ristet hun forferdelsen av seg og svarte: – Bevisene taler jo sitt tydelige språk. Hvis levningene etter ham ikke blir funnet, og man med sikkerhet kan fastslå at brannen er påsatt, må det bety at Christoffer er skyldig, men … men jeg begriper ikke hvorfor han skulle gjøre noe slikt! Han var stolt av gården – han var sterkt knyttet til den – og med få unntak hadde han et godt og nært forhold til foreldrene sine. – Med få unntak, sier De? Lensmannen virket mistenksom. Sørine sukket så tungt at frostrøyken sto ut av munnen. – Jeg vet ikke hva De vet, herr Furuli, og den som burde vite mest om det, vet sannsynligvis minst. Det er ingen hemmelighet at Christoffer mishandlet hustruen hardt og ofte. Foreldrene hans visste hva som foregikk, men de verken torde eller klarte å gjøre noe med det. Men selv om de mislikte fremferden hans, hadde de et godt forhold. Lensmannen gned hånden over den blankbarberte haken. – Det er nettopp slike opplysninger som er viktige under etterforskningen. Jeg skulle ønske noen hadde fortalt dette før. Sørine trakk på skuldrene: – Og hva kunne De ha gjort med det? Nektet ham å gi hustruen flere lusinger? Hun hørte at hun virket nedlatende, men hun ble fylt med en forstemmende følelse av at ingen ville ha brydd seg, uansett. Kvinner landet over ble tuktet. Når hadde en lensmann grepet inn for å stanse det? Det var kun hvis hustruen anmeldte ektemannen, og det skjedde så å si aldri. – Nå vet De at Christoffer var urimelig streng mot Angela, men hvorfor skulle han ønske å sette fyr på gården, ofre alt når han først hadde fått henne tilbake? – Tilbake? – Herr Furuli, da, utbrøt Sørine oppgitt, – De må da ha visst at hun har vært borte fra Elverhøy i lang tid? – Jo, jo, men … men jeg kunne ikke ane hva som foregikk bak husets fire vegger. Sørine myknet. Hun var oppgitt på alle mishandlede kvinners vegne, men hun kunne ikke klandre øvrighetspersonen. Så lenge han ikke fikk vite noe, var det heller ikke noe han kunne gjøre. – Angela kom tilbake i går. Etter å ha vært innlosjert i et hus i Oslo i flere uker. Hun rømte fra Christoffer fordi, ja, fordi han behandlet henne svært nedverdigende. Sørine ville ikke fortelle ham om sin egen rolle i det hele, men hvis han spurte, skulle hun svare ærlig. Lensmannen rykket til, som om opplysningene var nye for ham. Det så ut som det var noe han ville si, men holdt det tilbake.

Til toppen