Forfatter: | Jorunn Johansen |
Innbinding: | Heftet |
Utgivelsesår: | 2017 |
Antall sider: | 256 |
Forlag: | Cappelen Damm |
Språk: | Bokmål |
Serie: | Soloppgang |
Serienummer: | 57 |
ISBN/EAN: | 9788202538392 |
Kategori: | Romanserier |
Forfatter: | Jorunn Johansen |
Innbinding: | Heftet |
Utgivelsesår: | 2017 |
Antall sider: | 256 |
Forlag: | Cappelen Damm |
Språk: | Bokmål |
Serie: | Soloppgang |
Serienummer: | 57 |
ISBN/EAN: | 9788202538392 |
Kategori: | Romanserier |
Det skjer store omveltninger på Josaksgården, og søstrene rir ut på en ulovlig tur for å komme bort fra alt sammen. Men turen blir slett ikke så hyggelig.
Mannen kom sakte mot dem. «Kom dere vekk fra min eiendom!» skrek han. «Hvem har gitt dere lov til å komme hit? Det er min foss. Min!» gaulet han sint.
«Kom igjen, Marna. Vi rir en annen vei, før han skyter oss,» ropte hun på søsteren som satt stiv i salen og stirret på den rasende mannen.
«Kom dere bort! Herk!» hylte han og løftet geværet.
«En leseopplevelse.» Gro Kåsmoli, bokelsker
Agnete hadde gått ut av hulen for å trekke frisk luft. Joni var som vanlig på tjuvtokt slik at de fikk både mat og drikke.
Hun gikk ut på stien mens tankene vandret hit og dit. Hun hadde reist fra Josaksgården og kommet hit i sinne, men nå angret hun. For det å leve slik som Joni gjorde var ikke noe for henne. Likevel kunne hun ikke dra tilbake til Peder. Han ville kun ha henne for å sikre seg arven etter gamle fru Lierviken. Han hadde sagt at han elsket henne, men hun hadde fått opp øynene og forstått at han kun tenkte på seg selv.
Hjertet hennes var knust, for hun var blitt kjær i ham. Men kanskje hadde hun endelig fått igjen nå. Fått igjen for alt det vonde hun hadde gjort mot andre, ved ikke å få ham hun elsket. Man høster som man sår, tenkte hun med ett. Ja, det var slik det var.
Hun kom aldri til å bli lykkelig, hun visste det, for hun hadde rotet til livet sitt selv. Men det at hun bar Andreas Berntsens barn var ikke hennes skyld. Hun hadde blitt voldtatt og det på det groveste.
Agnete hadde tenkt hun skulle legge barnet sitt på trappen hos Peder når det ble født, men nå var hun ikke sikker lenger. Hun måtte bare se det an når barnet var født, for hva slags følelser ville komme over henne da? Hun ante ikke, men nå var følelsene hennes helt ute av kontroll.
Hun gikk bort til lysningen og kikket på det golde landskapet. Høsten hadde kommet og de merket det godt i hulen. Selv om Joni fyrte døgnet rundt, ble det rått å sitte på bakken. Ullteppene hjalp heller ikke stort. Bare tanken på hvordan det ville bli til vinteren fikk henne til å skutte seg.
Hun ble stående stille da Nikolai kom gående. Han var den siste hun ønsket å møte på, men hun forsøkte å holde seg rolig og late som ingenting.
Han var både andpusten og blank i øynene da han sto foran henne. Var han ikke en anelse ustø også? «De på Josaksgården har spurt etter deg. Jeg fortalte ikke hvor du var, for jeg var … Ja, så det er her du er. Hadde det ikke vært bedre om du kom og bodde hos meg?»
Alt vrengte seg i henne. «Nei takk! Jeg setter ikke mine ben i det huset igjen. Far din var en gal og ond mann. Jeg orker ikke tanken …»
«Ja, jeg har forstått det, men han er død, Agnete. Han kan aldri røre deg igjen.»
«Nei takk, sa jeg. Moren din hater meg, dessuten blir det ikke noe mellom oss. Du kan ikke innbille deg at jeg vil ha deg.»
Han nikket. «Det vet jeg også, Agnete. Likevel tilbyr jeg deg et hjem, men du vil altså heller bo her? Jeg forstår deg ikke. Du som er vant til å bo under gode kår kommer ikke til å like kulden i hulen om vinteren. Du kommer ikke til å holde ut her i lengden,» sa han skråsikkert.
Han hadde rett, hun visste det like godt som ham. Men å flytte inn til Nikolai igjen kom aldri på tale. «Beklager, men jeg velger å bo her. Jeg har tatt mitt valg. Joni passer på meg.»
Nikolai slo ut med armene. «Ja, i det minste til han går lei av deg. Men du burde i det minste få gitt en beskjed til de på Josaksgården om at du er i god behold. De tror du har blitt drept av maskemannen.»
«Maskemannen? Nei, nå må du gi deg.»
«Jeg tok en stor sjanse da jeg gikk hit alene. Det er ingen som vet hvem neste offer blir. Men det er ditt valg om du vil sitte i hulen alene om nettene og lytte til underlige lyder mens Joni er ute på vandring.»
Agnete begynte å bli urolig, men det skulle hun ikke vise til Nikolai. «Jeg er ikke redd, for jeg har våpen. Om noen nærmer seg hulen, skyter jeg.»
Nikolai klødde seg i hodet mens han så oppgitt på henne. «Så du kan skyte så godt? Og tror du virkelig det er så enkelt å skyte et menneske? Ja, ja. Det er ditt valg. Jeg kom med et godt tilbud.»
«Dessverre. Om det blir virkelig ille får jeg heller dra tilbake til Josaksgården. Der er det i hvert fall trygt.»
«Og da kommer du til å møte Peder igjen.»
«Ja, da får jeg møte ham, da. Jeg bryr meg ikke om ham lenger. Han er en falsk mann. Han lover og lover, men det er også alt.»
Nikolai kom et par steg nærmere og hun rygget bakover. Han var altfor frembusende. Det var også noe i øynene hans, som hun aldri hadde sett før.
«Nå holder det, Nikolai. Stå rolig. Jeg vil nødig bli sint på deg,» sa hun, til tross for at hun egentlig var livredd. Hun hadde sett noe av faren hans i blikket. Det kjentes som hun ikke fikk puste. Brystet snørte seg sammen.