Hanna Gerlinde presset ansiktet mot ruten. De var i Skottland nå, men hun så ikke store forskjellen. Toget dampet seg gjennom et grønt og frodig landskap, avbrutt av bondegårder og små landsbyer.
«Vi er snart fremme,» sa Philip.
«Hvor skal vi sove?»
«Jeg sa jo at jeg har lest om dette. Vi finner en gård der de trenger hjelp – mot kost og losji. Det er det alle gjør.»
«Og så må vi bo der i tre uker?»
«Ja, og etterpå kan vi dra hvor vi vil. Da er vi gift. Det kan ingen forandre på.»
Var det sikkert? Var et slikt ekteskap gyldig hjemme i Norge også? Tanken på Regitze plaget henne. Det var ikke pent å lure henne, og etterlate henne alene på kaien i Newcastle. Regitze fortjente ikke å bli behandlet slik. Hun hadde hjulpet dem på alle måter, og hun hadde invitert henne med på en kostbar reise.
Philip strøk henne over armen. «Du ser så trist ut?»
«Jeg tenker på Regitze. Og på mor.»
«Din mor har fått et telegram. De vet at du har det bra.»
Trodde han at det var så enkelt? Moren var nok fra seg av bekymring. Det var godt at hun hadde klart å overbevise Philip om at det var riktig å sende telegrammet. Han hadde vært imot det. Han mente det kunne gjøre det lettere å oppspore dem. Selv hadde han ikke gitt lyd fra seg. Tenkte han ikke på hvor redd faren måtte være? «Regitze er gammel. Tenk om hun ikke klarer seg alene?»
«I så fall kan hun få noen til å hjelpe seg. Hun har jo familien i London. Hvis hun ikke vil besøke dem uten deg, kan hun ta første båt tilbake til Bergen.»
«Mor og Felix kommer sikkert for å lete etter meg.»
«De finner oss ikke. Hvem i Norge har hørt om Gretna Green?»
Du, for eksempel, ville hun si. «Jeg vil bli etterlyst av politiet.»
«Det blir sikkert jeg også. Far blir rasende når han oppdager hvor mange penger som er borte, selv om han har nok av dem.»
«Men hva om de finner oss før vi rekker å gifte oss?»
«Det gjør de ikke. Men for sikkerhets skyld må vi ha øyne og ører åpne. Vi må se dem før de ser oss – og reise videre.»
«Hva skjer når vi er tilbake i Norge?»
«Da er vi gift. Vi kommer til å få kjeft, men det tåler vi.»
Han la armen om henne, og hun kjente et blaff av varme. De var sammen. Han var så glad i henne at han hadde stjålet farens penger og rømt fra skolen. Hun behøvde ikke lenger være redd for at han skulle gå tilbake til sin første forlovede, eller foretrekke en annen.
«Dersom du hadde klart å presse din mor, hadde vi ikke behøvd å dra hit.»
«Jeg kunne jo ikke presse henne når jeg ikke fant ut noe som kunne brukes,» protesterte hun.
«Vi fant ut at hun løy om turen til Kristiania.»
«Det betyr ikke at hun hadde noe å skjule. Hun kan ganske enkelt ha ombestemt seg.»
«Det spiller ingen rolle nå. Vi er her. Dette er mye bedre. Vi blir gift, ikke bare forlovet, og vi er sammen hele tiden.»
«Det er ikke sikkert at vi får være sammen når vi er hjemme igjen.»
«Det får vi. Ellers blir det skandale. Du tror vel ikke din mor og hennes mann vil ha det?»
Det er vel skandale når en datter rømmer for å gifte seg også, tenkte hun. Hun var så sliten og engstelig at hun ikke lenger tenkte klart. Hjemme hadde Philips plan virket så fristende. Hun ble besatt av tanken på å være sammen med ham, av kyssene hans, hendene hans …»
Han lo brått.
Hun støkk. «Hva ler du av?»
«Jeg tenkte på båtreisen. Det var utrolig morsomt å spionere på deg og gamle Regitze.»
«Du burde ha vært mer forsiktig. Hun kunne ha sett deg.»
«Gamle folk ser ikke så godt.»
«Regitze ser godt.»
«Båten var full. Jeg holdt meg på god avstand.»
«Hva om hun så deg på kaien?»
«Det gjorde hun ikke.»
Toget saktnet farten.
Philip kysset henne. «Nå så jeg skiltet,» sa han. «Vi er i Gretna Green.»
Hun nikket, tørr i munnen.
«Vet du hva vi skal gjøre så snart vi har funnet et sted å ta inn?»
Toget seg inn på stasjonen. «Nei?»
«Vi skal kjøpe ringer.» Han lo. «Glatte ringer av gull. Far spanderer.»
Hun klarte ikke å svare.
«Det har han godt av. Jeg skulle ønske at det hadde vært enda mer penger i skapet.»
«Skapet?»
«Pengeskapet. Jeg gjemte meg bak portierene og så koden.»
«Tror du han vil kreve dem tilbake?»
«Nei. Han må betale fordi han gav meg skylden for tjenestepikens mage. Det forstår han når han får tenkt seg om.»
Toget stanset med et rykk. Philip grep bagasjen deres og reiste seg.
Hanna Gerlinde fulgte etter ham ut av kupeen. Hun hadde ikke fått med seg den store vesken. Det fikk stå sin prøve. Hva skulle hun med de elegante kjolene her? Smykkene? Hun rynket pannen. Dem kunne hun ha trengt. Hun kunne ha solgt dem, slik at ikke Philip måtte betale for alt. Det burde hun ha tenkt på da hun fordelte bagasjen i de to reiseveskene.

Til toppen