Luften var rå og vinden kjentes brutal der Flora lå på gulvet ved sofaen sammen med Ewan og John Alexander. Ewan holdt en beskyttende arm over dem mens vinden raste gjennom huset. Glass fra skjenken knuste i gulvet, og tresplinter fra veggene haglet rundt dem.
Der og da trodde ikke Flora at noen av dem kom til å overleve. Dette var den verste stormen i manns minne, det kunne det ikke være noen tvil om. Sjåa hadde forsvunnet i et stormkast, som om den skulle vært laget av strå. Hvordan skulle det gå med dem alle? Var dette deres siste stund sammen? Det var da det gikk opp for Flora hvorfor stedet hadde fått sitt navn. Stormvik. Flere ganger, både som barn og voksen, hadde hun stått og sett vinden og havstrømmene leke seg i viken. Men aldri før hadde vinden gjort alvor av leken og gjort den om til noe uovervinnelig og skremmende, som nå.
Faren, Elisabeth og ungene lå under spisebordet, og Petrine lå i kroken lengst mot nord. De kunne ikke gjøre annet enn å ligge der til det var over. Ville det da være over for godt, eller over for denne gang? Selv om stormen raste der ute, var alle stille. Barna hverken gråt eller var urolige, de voksne sa ingenting. Alle følte alvoret dirre helt inn til margen.

Bruset fra storhavet var til slutt det som gjorde at de forsto at stormen var over. Vinden hadde løyet, og bortsett fra at veggen mot vest hadde rast sammen med en del av taket, sto huset fortsatt.
– Er dere like hele? Faren krøp frem fra spisebordet, etterfulgt av Sverre, Olav og Elsa. Flora hadde forventet å se Elisabeth reise seg, men hun ble liggende. I det samme kjente hun John Alexander befri seg fra grepet hennes, og Ewan tok hånden hennes.
– Er du her? Han ristet i henne.
Det ringte fortsatt i ørene etter smellet fra treveggene som ble revet i stykker, men hun fikk presset frem et hest: – Ja, jeg er her.
– Bra, han dro henne opp.
– Er alle like hele? gjentok faren idet Petrine reiste seg fortumlet opp ved siden av sofaen. – Det er bra, da er i hvert fall du like hel, sa faren og så seg rundt.
Flora lot blikket gå til Elisabeth igjen.
– Far? Hun nikket mot Elisabeth, som lå urørlig under spisebordet.
– Elisabeth! Faren kom seg bort til hustruen. – Elisabeth! gjentok han. Så ristet han i henne uten å få kontakt.

Til toppen