Aila stirret på den lille skoen hun holdt i hånden. Et øyeblikk svimlet det for henne. Så samlet hun seg, trakk pusten og gikk videre på den smale stien som førte henne dypere og dypere inn i skogen. Elizabeth befant seg et eller annet sted der inne mellom trærne. Hun var en nysgjerrig liten pike, tillitsfull og uredd. Tanken på at noen kanskje hadde tatt henne, slo Aila, men den var så forstemmende at hun tvang den bort. Elizabeth måtte være her et sted, hun kunne ikke ha kommet så langt på de korte bena sine.
Aila stanset og lyttet til alle lydene som omga henne. Skogen hadde alltid skremt henne. Når mørket kom, ville det bli mye vanskeligere å finne Elizabeth. Vårnettene var kalde og mørke. Alt ble forandret, lydene ble forsterket og dyrene kom frem for å jakte. Aila knuget skoen i hånden mens hun ropte på datteren. Det kom ikke noe svar. Den smale stien var fuktig og sleip, så hun gled og holdt på å falle et par ganger. Tankene gikk til svigerfaren, og hun kjente et svart sinne. Elizabeth var bare to år. Aila forsto ikke at han kunne være så uansvarlig og bare gå fra henne. Hun skjøv sinnet bort. Nå måtte hun konsentrere seg om å finne datteren. Cecil skulle hun snakke med senere. Hun måtte videre, måtte ... Hun skvatt da hun hørte noen som pustet.
Hun ble stående og kikke dit lyden kom fra, og plutselig kom en rev til syne. Den rødbrune pelsen var tykk og glansfull. Den stanset og så på henne med blanke øyne før den snudde seg og forsvant inn mellom de tette greinene igjen. Aila pustet lettet ut og kikket rundt seg. Hvor i all verden skulle hun gå? Alt virket så håpløst. Ikke kjente hun skogen godt nok til at hun våget å gå videre. Det var sjelden hun red her. Og hun hadde allerede gått langt bort fra huset. Hun fikk en knugende fornemmelse. Det var som om de høye, tette trærne klemte seg rundt henne. Hun fikk knapt puste.
Hun bestemte seg for å snu og gå tilbake til Cecil og de andre. Kanskje noen av dem hadde funnet Elizabeth? Hun slo armene om seg, og mens hun gikk, erindret hun den gangen hun gikk seg vill i skogen rundt Manor Hall. Hun hadde vært så redd. Til slutt hadde hun møtt på William, og han hadde fulgt henne tilbake. Hun smilte svakt ved minnet. Hun hadde ikke visst hvem han var den gangen, ikke før Florence hadde fortalt henne om ham. Hun blunket bort tårene som sløret blikket. Noe ømt og varmt fylte hjertet hennes ved tanken på William. Han og barna var det viktigste i livet hennes. Mistet hun dem, kom hun aldri til å kjenne seg lykkelig igjen.
Da hun skimtet det store huset mellom trærne, satte hun opp farten. Noen minutter senere åpnet skogen seg. Dagslyset var i ferd med å forsvinne, og et sløret lys lå over den vakre hagen. Hun hastet forbi stallen og rundet hjørnet på herskapshuset, men bråstanset da hun fikk se vognen som sto foran ytterdøren. Cecil og Daio sto med ryggen mot henne og snakket med en kvinne kledd i fargerike klær og et blomstret skaut om hodet. Et minne flimret forbi ved synet av kvinnen. En mann kledd i mørk bukse og jakke og en svart hatt satt på kuskesetet. Vognen med buet tak ble trukket av to svarte hester. Aila husket plutselig hva den synske kvinnen som hadde hjulpet Elizabeth til verden hadde sagt. Sigøynerkvinnen, som het Gita, hadde gitt Aila en sølvamulett som skulle beskytte datteren. Aila hadde ikke tenkt på henne på lenge, men nå erindret hun alt. Hun begynte å gå igjen, og i det samme løftet kvinnen blikket mot henne. Cecil snudde seg og vinket henne til seg. Aila svelget og gikk raskt mot dem.

Til toppen