Johanne hadde hatt det så travelt med å passe småungene og hjelpe Jana med å binde koster av einerkvister som de skulle selge at hun nesten hadde glemt det hun grudde for. Da med ett snappet hun opp en lyd som skilte seg ut fra alle de vante lydene. Hun stanset opp og spisset ører. Hjertet begynte å dunke hardt i brystet, og angsten la seg som et stramt bånd om strupen og gjorde det vondt å puste.

‒ Hører du noe? spurte hun skremt.

Jana var i tjeneste på Store-Leland flere dager i uken og hadde nesten glemt hvordan det var å grue seg til marsjen østover. ‒ Hører hva? sa hun distré og la den siste kjørleskrubben på plass.

‒ Jeg syntes så tydelig jeg hørte stemmer der nede, sa Johanne og skottet engstelig nedover bakkene mot skogen.

‒ Så er det vel Gabriel og Leg som er ferdige på jordet, svarte Jana uanfektet.

‒ Nei, jeg hørte flere stemmer, sa Johanne engstelig. ‒ En unge som gråt, la hun til og holdt pusten.

Jana rettet seg opp. Nå hørte hun det også. Like etter fikk de glimt av en flokk unger som stanset opp rett nedenfor bakkene og to mørke skikkelser som kom oppover mot Guroplass.

Tungt gled blikket til Jana bort på veslesøsteren, og med ett ble hun fylt med medynk. Nå sto plutselig en vårdag for noen få år siden så klart for henne. Hun ville så gjerne si noen ord til trøst, gi veslesøsteren noe med på veien som kunne lindre frykten, men klarte ikke.

‒ Der kommer mor, sa hun isteden da hun fikk øye på en lut skikkelse bortenfor leet. ‒ Hun har nok hørt dem, hun og.

Johanne snudde seg fort og begynte å løpe moren i møte.

‒ Mor, mor ... nå kommer de! ropte hun stakkåndet. Da hun nådde frem til henne, grep hun moren i stakken og bønnfalt henne: ‒ Vær så snill, la meg slippe! Jeg skal være så snill, så snill, og jeg skal spise så lite at du ikke merker det engang!

Moren skjøv hånden hennes vekk med en brå, utålmodig bevegelse. ‒ Tullsnakk! sa hun sint. ‒ Du vil vel ikke la mor din gå og se på at ungene hennes sulter i hjel? Jeg har fulgt fire små kister til graven, og flere får Han ikke!

Johanne slo øynene ned, snudde seg og fulgte motvillig etter moren bort til den lille grå stuen hvor hun hadde tilbrakt hver dag av sitt snart niårige liv.

De to fremmede var nådd frem til trammen og hilste på mor som om det var selveste prestefruen som skulle stå foran dem. Mor svarte med et kort nikk, men hun smilte ikke.

‒ Vi har bare én i år, sa hun mutt. ‒ Alle de andre er i tjeneste her omkring.

Den ene mannen så kritisk ned på Johanne. ‒ Hvor gammel er den der? spurte han misfornøyd. ‒ Hun kan umulig være mer enn seks‒syv år.

‒ Hun blir ni til høsten, svarte mor fort. Så la hun bittert til: ‒ En oksekalv blir heller ikke stor når en nesten ikke har fôr å gi'n!

Så ga mor tegn til Johanne at hun skulle følge med inn, og mennene satte seg på den solvarme trammen for å vente.

Mor sa ikke ett ord mens hun fant frem en sekkepose, la et par klesplagg nedi og til slutt la litt niste på toppen.

Da Johanne hadde fått sekkeposen på ryggen, så mor på henne og sa: ‒ Oppfør deg skikkelig slik som søsknene dine gjorde før deg, så får du sikkert både mat og klær nok. Bruk vettet og vokt deg vel for villdyrene. Får du teften av ulv, så rop «Svo-o» alt du kan og finn veien til de andre hjuringene.

Johanne sto helt stille og så opp på moren med de forunderlig store og blå øynene som nå var mørke av redsel. Moren svelget og tvang seg til ikke å vise svakhet. Selv da hun sendte Gabriel, den førstefødte, av sted som hjuring første gang, hadde det ikke vært så vondt som nå.

‒ Så! sa hun bryskt og skysset Johanne mot døren.

Johanne klarte ikke å møte blikket til Jana og var glad Lille-Eleina lå og sov. Hun snudde seg ikke en eneste gang på veien ned mot de andre hjuringene, selv ikke da hun var kommet helt forbi den ene jordteigen. Det føltes som om blikket til mor og Jana brant i ryggen, men hun visste at om hun snudde seg bare en eneste gang, ville hun briste i gråt og kanskje ta bena fatt i vill flukt mot skogen.

Snart satte flokken seg i bevegelse igjen, og Johanne trasket med. Hun gikk med bøyd hode og våget ikke se på de andre husmannsungene. Kanskje kjente hun en eller to, men det fikk hun finne ut av siden. Når agentene hadde samlet nok hjuringer, ville flokken fortsette østover alene. De eldste kunne veien ‒ de hadde gått den flere ganger før.

Til toppen