Oppe på himmelen var solen begynt å krype ned igjen bak fjellene for dagen, og i den begynnende skumringen kunne hun se at mørke skyer var i ferd med å ta over.

Eirill gned de tilgriste hendene raskt sammen og blåste på dem. Hun visste at hun måtte skynde seg så hun ble ferdig før det ble mørkt, men hareblodet ble raskt kaldt, og hun tok til å få neglesprett på fingrene. Det gjorde det vanskeligere å vomme dyret, og arbeidet tok lenger tid enn det vanligvis ville ha gjort.

Rundt henne trippet hundene nervøst. Også de lot til å forstå at det ikke var trygt å bli ute i skogen nattestid.

Hun skar ut innvollene på dyret og kastet det bort til hundene. – Spis dette, dere. Jeg er klar om ikke lenge.

Hun festet haren i beltet med en taustump og samlet sammen sakene sine mens hundene jafset i seg det hun hadde gitt dem.

Idet hun rettet seg opp, fikk hun et lite glimt av månen, som kom var i ferd med å ta over for solen, men det var ikke lange øyeblikket den fikk kikke ned på jorden før de mørke skyene pakket seg rundt den og den var borte igjen.

Og som om de hadde ventet på dette, skar et ulvehyl gjennom mørket dypt inne i skogen. Eirill rettet seg opp og lyttet. Først var det bare én ulv, men det gikk ikke lang tid før en annen svarte den, og dette ulet var mye høyere. Hun forsto at den var nær. Altfor nær.

Like etter hørte hun flere av dem, og det lot til at de sirklet henne og hundene inn.

Eirill kravlet seg raskt på beina. – Vi må dra, sa hun til hundene før hun begynte å løpe.

Til toppen