I det ene øyeblikket fattet Charlotta et håp. Det var noen her, det kom folk. Hun kunne skrike, flykte og vedkommende ville skjønne at hun ble holdt her mot sin vilje. I neste øyeblikk var han over henne og la kniven mot strupen hennes mens han hvisket: «Et lite pip, og du er død. Forstår du?»
Hun så de svarte, truende øynene hans og ble isende kald av skrekk. Hun hadde stirret døden i hvitøyet før. Den grufulle hendelsen med Tim Winster kom veltende over henne. Frykten tok kvelertak, og hun klarte ikke å røre seg.
«Og jeg dreper vedkommende som står utenfor, uansett om det er en kvinne eller mann. Eller en unge,» fortsatte han. Det var så vidt hun hørte hva han sa.
Hun visste innerst inne at hun ikke kunne foreta seg noe. Hvis hun skrek nå, og han tok livet av den som sto utenfor? Hvordan skulle hun kunne leve med det på samvittigheten, hvis hun selv overlevde. Hun ville aldri få fred.
Han sparket bort filleryen, og en luke i gulvet kom til syne. Så trakk han henne opp fra stolen, som veltet over ende på gulvet og fikk en tom flaske som hadde stått under bordet, til å velte klirrende. Deretter pekte han truende mot lemmen.
Hun hadde ikke noe valg. I brøkdelen av et sekund tenkte hun at hun ville klare å storme til døren og komme seg ut, men hva om det sto et barn utenfor? En kvinne? Hva da?
Sekundet forsvant, og like etter krøp hun hutrende ned i et mørkt kjellerrom. Så ble lemmen lagt over luken. Det luktet gammelt støv og mugg, og hun kjempet mot panikken som meldte seg da det stummende mørket lukket seg om henne. Hun krøp sammen ved foten av trappen og våget ikke å røre seg. Hun strevde med å høre lyder og stemmer, men det var vanskelig. Den ramme lukten fra jordgulvet slo opp mot henne. Hun slet for ikke å få fullstendig panikk. Hva om hun ble så redd at hun begynte å skrike hysterisk? Hun bet tennene sammen og forbannet seg på at hun måtte holde ut. Hun kunne ikke risikere andres liv. Det var helt avgjørende. I det ene øyeblikket hadde hun spist nybakt brød med blåbærsyltetøy. Overfallsmannen hadde nesten vært vennlig mot henne. Og så hadde hun blitt kastet ned i et mørkt kjellerrom. Hva om han lot henne bli værende her?

Til toppen