Dagny var på vei til Kristiansund. Det var ikke ofte hun fikk en hel dag for seg selv, og det så hun frem til. Det første hun skulle gjøre, var å oppsøke Olav. Han var vel i forretningen nå. Hun tok ikke morens bekymring så alvorlig, selv om hun syntes det var rart at de ikke hørte noe fra ham. Men han var vel opptatt på annet hold. Hun løftet hodet og kjente et lett yr mot ansiktet. Forfriskende, var det. Hun smilte, og kjente en lykkefølelse hun ikke husket sist hun hadde hatt. Det var ikke siden Johannes kysset henne ute på holmen. Men hun kom raskt ned på jorden igjen da han tydelig viste at han angret. Det gjorde vondt, og etter det hadde hun ikke kjent ekte glede over noe. Ikke før nå. Arnes mørke, vennlige blikk, hans omtenksomhet, fortalte henne at han virkelig brydde seg om henne. Eller tok hun feil? Nei, den tanken skjøv hun fra seg. Hun glemte ikke ordene han sa da han dro dagen før: Vi får ta turen en annen dag, Dagny. Jeg ser frem til det ... Ta vare på deg selv. Det hadde vært en ild i blikket hans som gikk rett til hjertet. Så hadde han strøket henne raskt over kinnet og gått. Like bortenfor henne sto en mann. Han så på henne og smilte. Det var åpenlys beundring i blikket hans, og hun kjente at hun rødmet. Hun var ikke vant til interesse fra menn. Det var alltid Synnøve som fikk de blikkene. Selv følte hun seg som en grå mus sammen med henne. Men ikke nå lenger! Igjen hadde hun en ilende følelse i kroppen. Hun var forelsket! Ja, hun var det. Så inderlig forelsket i verdens kjekkeste mann. Hun rettet blikket fremover. De var på vei inn sundet mot kaien. Hun løftet opp vesken og ventet til båten la til. Mannen som hadde sett på henne kom opp på siden av henne, løftet på hatten og sa: – De får ha en fin dag, skjønne kvinne ... Hun kjente at hun rødmet da hun nikket og smilte. Var det virkelig hun som ble omtalt som skjønn? Kjærlighet gjør en kvinne vakker, pleide moren å si. Kanskje det var noe sant i det. Hun gikk raskt opp kaibakken og videre bortover Storgata. Hun var spent på å møte Olav, og høre hvorfor han ikke hadde gitt livstegn fra seg. Hun så lappen på døren på avstand, men trodde det var åpningstider som sto der. Til hennes store overraskelse sto det: Stengt på grunn av sykdom. Hva i all verden betydde det? Dagny knuget vesken inntil barmen og så seg om. Hun kikket inn gjennom vinduene, men det var ingen der. Det sto en åpen kasse på disken, og noen tallerkener ved siden av. Tresponen lå strødd utover disken. Det så ut som noen bare hadde forlatt stedet uten å rydde etter seg. Nå grep angsten henne. Hvem var syk? Hvis det var Olav, ville de vel ha fått beskjed? Hun løp bort til porten, forbi Kåres inngang og til Olavs, som var på den andre siden av huset. Døren var åpen. Hun skjøv den opp på knirkende hengsler. Lyden skar i stillheten. Raskt løp hun opp trappen og stanset andpusten foran døren til Olavs leilighet. Hun banket på, men det var ingen som svarte. Da døren heller ikke ble åpnet, tok hun tak i vrideren og skjøv opp døren. – Olav? Er du hjemme? Det er Dagny. Det kom ikke noe svar. Hun satte fra seg vesken på kjøkkenbordet og gikk inn i stuen. Det luktet innestengt og vammelt der. En haug med klær lå på en stol, og på salongbordet sto et par glass og en tom konjakkflaske. Det forundret henne, for Olav drakk sjelden. Blikket hennes gled mot sovealkoven, som var trukket for. Det gikk kaldt gjennom henne da hun skimtet en fot som stakk frem.

Til toppen