Pernille børstet snøen av jakken og stampet føttene mot dørmatten. Det hadde snødd i flere dager, men nå tittet solen frem, og solstrålene fikk snøen til å glitre som små krystaller. Hun hadde vært i skogen sammen med faren og hentet juletreet, som nå sto lent mot fjøsveggen. En grønn, frodig gran som skulle pyntes etter alle kunstens regler. Hun gledet seg som en unge til jul. Det var én uke igjen, og gården sydet av travelhet. Det ble bakt og vasket, og i stallen holdt stalldrengene på med rengjøring. Også dyrene skulle ha det rent og pent rundt seg. Tjenestejentene løp hit og dit for å rekke alt, under streng kommando fra Dina. Alt måtte skinne når julen ringte inn. Det var flere år siden det hadde vært juleball på Nordsæth, men i år hadde faren sagt at det var på tide å gjeninnføre den tradisjonen. Alle gledet seg. Invitasjoner var sendt ut til alle storbøndene i bygda, også Pernilles bestemor. Hun hadde takket ja til å komme, og Pernille gledet seg til å treffe henne igjen. Hun hadde dårlig samvittighet fordi hun ikke besøkte henne så ofte som hun burde, men dagene gikk så fort. Det var alltid så mye annet å finne på. Hun skottet opp da hun hørte den myke klangen fra en bjelle og så en slede stanse utenfor porten. Det var lensmannen. Hun kjente ham igjen på den mørke uniformen. Pernille ble stående og vente til han hadde bundet hesten til portstolpen før han skrådde over tunet og stanset foran henne. – God dag, frøken. Er din far hjemme? – God dag igjen. Far er på kontoret, tror jeg, sa hun og neide. Lensmannen var alvorlig, og Pernille kjente en svak uro i brystet. Men hun våget ikke å spørre om hvorfor han var kommet. Barn spurte ikke voksne om slikt, det var uhøflig, visste hun. Pernille åpnet døren og trådte til side for å slippe inn lensmannen. – Takk, frøken, jeg finner veien selv, sa han og smilte. Hælene hans smalt mot gulvet da han hastet mot farens kontor, banket på og forsvant inn. Pernille trakk av seg jakken, luen, vottene og skoene. Deretter gikk hun inn på kjøkkenet og satte seg ved bordet. Det var lunt og varmt i det store kjøkkenet. Selv om hun hadde kledd seg godt, frøs hun. Kinnene var stive av kulde og nesetippen følelsesløs. Det luktet godt av kjøttet som ble stekt i ovnen, og hun kjente eimen av julebakst og krydder. En av tjenestejentene hadde plukket einer som lå på hylla over den gamle grua. Det knitret fra ilden i peisen, og på gulvet lå gårdskatten og dormet. Selv om de hadde en stor svartovn i kjøkkenet der maten ble kokt og stekt, var grua fremdeles i bruk. Den var god å ha når kulden var på det strengeste. Kokka snudde seg mot henne og smilte. – Vil du ha varm sjokolade? Du ser frossen ut, la hun til. – Ja, det vil jeg gjerne. Det var kaldt i skogen. Hun nikket og helte melk i en kjele som hun satte på ovnen. I det samme kom Dina hastende inn. – Hva gjør lensmannen her? Hun så spørrende på Pernille. – Jeg så at du snakket med ham. – Jeg vet ikke. Han spurte etter far. Pernille betraktet Dina. Hvorfor var hun så nervøs? Hadde hun kommet i vanskeligheter? Hun visste aldri med Dina. Men hun var snillere enn før, og det var i grunnen alt Pernille brydde seg om. Dina ga en kort beskjed til kokka og forsvant ut igjen. Det var ikke ofte lensmannen var å se på gården, så det måtte være viktig, tenkte Pernille.

Til toppen