Mot nye tider (Heftet)

Serie: Alvestad 25

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Alvestad
Serienummer: 25
ISBN/EAN: 9788202430511
Kategori: Romanserier
Omtale Mot nye tider
– Jeg kan ikke hjelpe for at jeg bekymrer meg for hvordan det skal gå med Lavrans. Sigrid snudde seg mot Ingrid. – Jeg tenker på hvordan han vil reagere den dagen han får vite at hans far sitter på Akershus straffanstalt, dømt for delaktighet i mord. Jeg er redd for at andre barn skal erte og plage ham. Redd han ikke skal få venner. Engster jeg meg uten grunn? 
 – Du tenker slik en hvilken som helst mor ville ha tenkt, sa Ingrid.
 – Jeg kommer ikke på noe godt å si om Konrad. Jeg hater ham! sa Sigrid. – Men det kan jeg aldri si til Lavrans.

UTDRAG FRA BOKEN:
Sorenskriver Konrad Borge hadde sovet dårlig og var langt fra uthvilt da han ble vekket neste morgen. Han hadde ennå ikke rørt maten som var satt frem til ham og ba om å få være i fred, men ønsket ble ikke etterkommet. 
 – De har et tog De skal rekke, forklarte karen som sto foran ham. 
Han var en av lensmannens menn. En jypling, tenkte Borge, som sannsynligvis elsket makten han hadde fått over ham. 
 – Hørte du ikke hva jeg sa? Jeg er ikke rede ennå. Jeg er fortsatt svak, mumlet Borge lavt, slik at karen skulle forstå at han ikke var så bra. 
 – Jeg har mine ordre. De skal få en time, men ikke mer. Vi må rekke det trainet.
 Det klemte til rundt Borges hjerte ved de ordene. En del av ham hadde håpet på en utsettelse, noe som kunne hjelpe ham inntil anken hans var kommet frem til de rette instanser. Han verken kunne eller ville se for seg en fremtid på Akershus straffanstalt. Han var sorenskriver, for himmelens skyld. 
 Han forsøkte å fange blikket til lensmannens kar, men denne så bort og var opptatt av å lete etter noe i lommene sine. 
 – Jeg kommer meg ikke engang opp av sengen, sa han. – Beinet mitt er brukket. Jeg kan ikke gå! Det må du da forstå. Han fikk fortsatt ikke noe svar. Borge lente seg tilbake mot putene og forsøkte å finne på noe annet å si, men ga opp. Han hadde tenkt hele natten, og nesten ikke hatt blund på øynene, men det var fortsatt ikke noen råd å finne. 
 Tankene gikk til Ingrid, og hatet ulmet i ham. Det var hennes skyld at han var blitt tiltalt og dømt. Det var hun som sto bak alt dette. Om det bare var noe han kunne gjøre for å hevne seg. Hun hadde ødelagt livet hans. Sørget for å skandalisere ham og sverte ham for alle, både i egnen, i Christiania og andre steder. Det hadde stått mye om ham i avisene. Rettergangen var blitt fulgt av flere skribenter, han var pinlig klar over det. 
 – Jeg skal finne stokken til Dem, sa karen. – Da vil De kunne stå opp. De har da god trening i å gå med den, fortsatte han. 
 Borge ville fyre av en giftig replikk, men ordene satte seg fast i halsen, kvalt av frykt for det som ventet.
 Karen rakte ham stokken. Borge grep den, selv om han ikke hadde noe ønske om å reise seg fra sengen. 
 – Ja, ja. Jeg skal stå opp, sa han, da karen så strengt på ham. 
 Han fikk satt seg opp i sengen, og skar en grimase av anstrengelsen. Han var ingen unggutt lenger, og kroppen var tung og ikke så lett å bevege. 
 – Hvordan er det med lensmannen? spurte han forsiktig. Han hadde ikke våget å spørre om det tidligere, men det var ikke fordi han ikke hadde tenkt på det. Han hadde vært engstelig for at han hadde slått Holmeng for hardt. Det hadde ikke vært hans mening å skade vennen, men han hadde ikke hatt noe valg, og hadde vært nødt til å handle på det viset. Folk ville vel forstå det? Flukt hadde vært hans eneste mulighet. Feilen han hadde begått, var å ta turen til sorenskrivergården for å hente Lavrans. Han skulle bare ha fortsatt videre. Da ville de kanskje ikke ha greid å pågripe ham. Han kunne ha kommet seg om bord på et skip og blitt med til Danmark, eller kan hende England. 
 Fingrene hans tok et godt tak rundt stokken, så bet han tennene sammen og reiste seg med vekten på det friske beinet. Dette kom til å bli slitsomt. Kroppen skrek allerede etter hvile. 
 – Lensmann Holmeng er sengeliggende, sa karen. Lyden av hester på tunet fikk ham til å snu seg mot vinduet. – Det må være vognen og resten av mennene, sa han, mer til seg selv enn til Borge. Han gikk mot døren. 
 Borge ville be ham vente, men fikk ikke frem et eneste ord.

Til toppen

Andre utgaver

Mot nye tider
Bokmål Ebok 2014

Flere bøker av Elin Brend Johansen:

Bøker i serien