| Forfatter: | Anne-Lise Boge |
| Innbinding: | Heftet |
| Utgivelsesår: | 2012 |
| Antall sider: | 256 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Serie: | Arvesynd |
| Serienummer: | 17 |
| ISBN/EAN: | 9788202396145 |
| Kategori: | Romanserier |
Omtale Mot stupet
Fortvilet ser Mali hvordan Ruth lider; datteren er snart bare en skygge av seg
selv. Ruth nekter henne å gripe inn, men Mali gir ikke opp. Hun venter på brev
fra Tordhild, som skal undersøke mer om Samuel i menigheten i Oslo. Nesten hver
kveld holder Samuel vekkelsesmøte i forsamlingshuset. Han tvinger Ruth til å
være med og nyter å se hvordan hun lider når han vier de vakre, unge pikene
ekstra oppmerksomhet …
Ruth fant en gammel kasse og stilte den under vinduet. Forsiktig krabbet hun opp på den og tittet gjennom sprekken mellom gardinene. Det hun så, fikk henne til å gispe. Hun presset hånden mot munnen og lente pannen mot vinduet. Så lukket hun øynene – og åpnet dem langsomt igjen. Men hun så det samme.
UTDRAG FRA BOKEN:
Mali rykket til da Sigrid rørte ved armen hennes. – Du var langt bort no, sa hun og klappet hånden til Mali.
– Ja, e tenkt på Sivert, medga Mali. – Han kjem ikkje. Ikkje føre til barndåpen til ungen til Ruth. Du veit, han er så oppteken …
– Ja, og det her kom jo brått på, sa Sigrid.
– E hadd håpa han hadde komme lell, hvisket Mali med tykk stemme. – Han … han ser alt så klart, Sivert. Han ordner opp. E hadd håpa …
– Du tenkjer vel på Ruth og, da?
– Ja, e gjer jo det, sa Mali og satte to mørke, fortvilte øyne i Sigrid. – Ho er no i ferd med å kom bort for oss, ho Ruth. Grå, stille og uløkkeleg.
E forstår ikkje ka det er som skjer, Sigrid. Ho vil ikkje sei eit ord. Berre smyg unna med redde auer. E er redd for ho, la Mali til. – Kan du forstå det?
– Ja, det kan e da, sa Sigrid lavt. – Ho unngår meg også, dei få gongan vi har møttes. Men e ser jo at ho er annsleis. Redd, som du seier. Men kofor skull ho vara det?
– E veit ikkje, sukket Mali. – E veit berre at Samuel Langmo ikkje er nokon god mann. E er redd at han … at han plager ho Ruth på noko vis. Hun rettet brått ryggen og det gnistret i øynene hennes.
– Han skull ha vore kasta ut frå garden, sa hun iltert. – Ho Dorbet har aldeles rett i det. Ho seier han er ein hyklar og ein snik som gjer Ruth vondt. At Håvard og e … at vi svik ho Ruth. Kan hende gjer vi akkurat det.
– Korleis …
– Vi skull tatt ei avgjerd for ho. Sagt at han berre fekk dra. Vi ser jo at ho lir, Sigrid. Men det er ikkje lett å legg seg i andres ekteskap. Ikkje om det gjeld dotter si hell.
– Det endrer seg kan hende når ungen kjem, sa Sigrid beroligende. – Det gjer da ofte det, veit du.
Ja, det var det Mali gikk og håpet på også. Men hun var ikke så sikker lenger.
Dorbet satt på stabburstrappen i ettermiddagssolen da Ruth kom for å hente mel i en bolle.
– Komma og sett deg ei stund du også, sa Dorbet og klappet på plassen ved siden av seg. – Det er da vel ikkje nokon hast no. Emissæren dro jo i går.
Ruth strøk hånden fort over den stramt oppsatte fletten og så seg fort rundt. Som om hun ikke var helt sikker på at Samuel virkelig hadde reist.
– Komma no, Ruth, ba Dorbet igjen. – E får alder preka med deg.
Nølende kom Ruth bort til stabburstrappa og satte seg stivt og tungt ned ved siden av henne.
– No har han vokse, ungen, smilte Dorbet og la en hånd på magen til Ruth. – Det nærmer seg no.
Det gled et flyktig smil over det grå ansiktet til Ruth. Et kort øyeblikk lyste det opp i de matte øynene.
– E gler meg aldeles voldsomt til å verta tante, pratet Dorbet videre. – Og du må no gled deg meir enn e fatter. Tenkje på å få sitt eige lille born, Ruth!
Ruth nikket sakte. Ettermiddagssolen ga litt farge til det bleke ansiktet. Dorbet tok borti det stramt flettede håret hennes.
– Det er no greit nok at du fletter håret, sa hun og fingret med fletten hennes. – Men du har det da så stramt at håret mest vert dratt av hauet på deg. Ka skal det vara godt for?
– Han Samuel seier at …
– Å Gud, kor lei e er av å hør ka han Samuel seier og meiner, freste Dorbet opp. – Har du inga meining lenger du, da? Du som bruka legg deg i det meste før i tida. Ka har skjedd med deg, Ruth?
Ruth fant en gammel kasse og stilte den under vinduet. Forsiktig krabbet hun opp på den og tittet gjennom sprekken mellom gardinene. Det hun så, fikk henne til å gispe. Hun presset hånden mot munnen og lente pannen mot vinduet. Så lukket hun øynene – og åpnet dem langsomt igjen. Men hun så det samme.
UTDRAG FRA BOKEN:
Mali rykket til da Sigrid rørte ved armen hennes. – Du var langt bort no, sa hun og klappet hånden til Mali.
– Ja, e tenkt på Sivert, medga Mali. – Han kjem ikkje. Ikkje føre til barndåpen til ungen til Ruth. Du veit, han er så oppteken …
– Ja, og det her kom jo brått på, sa Sigrid.
– E hadd håpa han hadde komme lell, hvisket Mali med tykk stemme. – Han … han ser alt så klart, Sivert. Han ordner opp. E hadd håpa …
– Du tenkjer vel på Ruth og, da?
– Ja, e gjer jo det, sa Mali og satte to mørke, fortvilte øyne i Sigrid. – Ho er no i ferd med å kom bort for oss, ho Ruth. Grå, stille og uløkkeleg.
E forstår ikkje ka det er som skjer, Sigrid. Ho vil ikkje sei eit ord. Berre smyg unna med redde auer. E er redd for ho, la Mali til. – Kan du forstå det?
– Ja, det kan e da, sa Sigrid lavt. – Ho unngår meg også, dei få gongan vi har møttes. Men e ser jo at ho er annsleis. Redd, som du seier. Men kofor skull ho vara det?
– E veit ikkje, sukket Mali. – E veit berre at Samuel Langmo ikkje er nokon god mann. E er redd at han … at han plager ho Ruth på noko vis. Hun rettet brått ryggen og det gnistret i øynene hennes.
– Han skull ha vore kasta ut frå garden, sa hun iltert. – Ho Dorbet har aldeles rett i det. Ho seier han er ein hyklar og ein snik som gjer Ruth vondt. At Håvard og e … at vi svik ho Ruth. Kan hende gjer vi akkurat det.
– Korleis …
– Vi skull tatt ei avgjerd for ho. Sagt at han berre fekk dra. Vi ser jo at ho lir, Sigrid. Men det er ikkje lett å legg seg i andres ekteskap. Ikkje om det gjeld dotter si hell.
– Det endrer seg kan hende når ungen kjem, sa Sigrid beroligende. – Det gjer da ofte det, veit du.
Ja, det var det Mali gikk og håpet på også. Men hun var ikke så sikker lenger.
Dorbet satt på stabburstrappen i ettermiddagssolen da Ruth kom for å hente mel i en bolle.
– Komma og sett deg ei stund du også, sa Dorbet og klappet på plassen ved siden av seg. – Det er da vel ikkje nokon hast no. Emissæren dro jo i går.
Ruth strøk hånden fort over den stramt oppsatte fletten og så seg fort rundt. Som om hun ikke var helt sikker på at Samuel virkelig hadde reist.
– Komma no, Ruth, ba Dorbet igjen. – E får alder preka med deg.
Nølende kom Ruth bort til stabburstrappa og satte seg stivt og tungt ned ved siden av henne.
– No har han vokse, ungen, smilte Dorbet og la en hånd på magen til Ruth. – Det nærmer seg no.
Det gled et flyktig smil over det grå ansiktet til Ruth. Et kort øyeblikk lyste det opp i de matte øynene.
– E gler meg aldeles voldsomt til å verta tante, pratet Dorbet videre. – Og du må no gled deg meir enn e fatter. Tenkje på å få sitt eige lille born, Ruth!
Ruth nikket sakte. Ettermiddagssolen ga litt farge til det bleke ansiktet. Dorbet tok borti det stramt flettede håret hennes.
– Det er no greit nok at du fletter håret, sa hun og fingret med fletten hennes. – Men du har det da så stramt at håret mest vert dratt av hauet på deg. Ka skal det vara godt for?
– Han Samuel seier at …
– Å Gud, kor lei e er av å hør ka han Samuel seier og meiner, freste Dorbet opp. – Har du inga meining lenger du, da? Du som bruka legg deg i det meste før i tida. Ka har skjedd med deg, Ruth?
Andre utgaver
| Mot stupet | |||
| Bokmål | Ebok | 2010 | |
| Mot stupet | |||
| Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2014 | |