Solfrid tenker på Even Conrad, som hun ikke hadde hørt fra på en stund, men mest av alt tenker hun på Odd, som hun både gleder og gruer seg til å møte igjen.
«Hun står bakerst,» kom det fra Gottfred, men da hadde Odd allerede fått øye på henne. Solfrid var kledd i en mørkeblå kjole og en hvit strikkejakke, og på hodet hadde hun en mørkeblå hatt på snei over det blonde håret. En hvit krage lyste i halsen, men sterkest av alt lyste det vakre ansiktet hennes.
Emilie er rystet over det Simon har utsatt henne for. Hvordan kunne han? Likevel forsøker hun å skyve alle de vonde tankene og følelsene bort, og fokusere på det hun skal hjelpe Susan med.
Lest av Charlotte Grundt.
