Lorents Meier sukket. «Du er heldig som bare er ei taus, Agnis, og da mener jeg det i beste forstand. Det ligger så mange forventninger og føringer i livet mitt. Det kjennes som et høyt gjerde som er umulig å forsere. Jeg skulle ønske jeg heller var dreng ... At jeg levde et friere liv, til tross for hardt arbeid. For hardt er det. Jeg er ikke så dum at jeg tror tjenestefolket lever Herrens glade dager.» Han smilte sørgmodig. Agnis fant ikke noe å svare ham med.

«Det er ensomt,» fortsatte han og stirret ut gjennom den åpne døren. Vinden fikk den til å rykke i hengslene og slå mot ytterveggen.

«Du kan jo arbeide sammen med dem du har under deg …» påpekte hun, og holdt inne med at det gjorde da sannelig Torlak. Han sto ikke tilbake for noen av drengene sine. Hun mintes Øhlegaards ord om at Lorents Meier ikke likte å få skitt under neglene. Han var neppe oppriktig når det gjaldt ønsket om å være dreng. Og hun hadde bare vært taus på Bakkeli før mora kom. Det hadde vært langt hardere enn hun hadde trodd, enda hun var vant til å ta i et tak. Det var vel ingen velstående som ønsket noe slikt for seg selv.

«Far tillater ikke at jeg arbeider med jorda eller fiske. Det er regnskap og handel han mener er passende for meg. Men jeg liker ikke å sitte bøyd over bøkene eller å dirigere folk rundt slik han gjør. Jeg ønsker å være ute. Det er vel derfor skogen og fjellene trekker slik i meg … Du har kanskje lagt merke til at jeg ofte er ute med børsa?»

Det hadde hun. Om ikke ofte, så hadde hun sett ham flere ganger. «Så din far følger altså med og sørger for at du ikke graver i jorda?» spurte hun.

«Du tror meg ikke?»

«Jo, selvsagt!» bedyret hun, uten å vite helt hva hun skulle mene. Det lød noe søkt.

«Jeg ville ikke finne på å lyve. Og slettes ikke til deg, frøken Agnis.» Han skakket litt på hodet, og Agnis kjente at hun ble varm i ansiktet. Hun måtte snu seg bort, og lot blikket gli mot bølgene isteden.

«Jeg er glad han ikke lever sammen med oss.»

«Gjør han ikke?»

«Nei. Det er bare meg og mor her. Han holder seg for det meste på den andre gården vår. Men vi har en bestyrer som sørger for at fars påbud og regler blir etterlevet, og han er snar til å melde det videre dersom jeg ikke gjør som jeg har fått beskjed om.»

«Og hva skjer hvis du går imot ham?»

Han svarte ikke med det samme. «Min far er en hard mann, skal du vite. Han gjør mange, selv sine egne, vondt ... Men nå hefter jeg deg. Du har nok plikter å skjøtte og har ikke tid til å lytte til mine beklagelser.» Han gned seg i pannen. Skoene hans traff gulvet med et smell da han hoppet ned fra tønnen. Det dirret under baken hennes.

Agnis ble lettet, for hun var virkelig nødt til å gå. «Det går bra,» sa hun likevel, for han virket så bedrøvet.

«Men du hadde rett. Det hjalp å sette ord på det. Og det var veldig godt å snakke med deg. Du er god til å lytte, frøken Agnis. Det er bare så uendelig mye mer som skulle ha vært sagt …» Ordene hans ble hengende i luften. En kort stund var det bare bølgene og vinden som hørtes.

«Jeg kan sikkert lytte til deg en annen dag òg, hvis du trenger det,» mumlet hun. Hun fattet ikke hva som gikk av henne. Hun kjente seg dum som overveide å treffe ham igjen, men hun kunne ikke unngå å høre den tause bønnen hans. Et avtalt møte. Det var langt mer alvorlig enn det å tilfeldig støte på ham.

«Vil du virkelig det?» spurte han og virket lettet.

«Ja … Men jeg vet ikke når. Det er ikke så godt å si når jeg slipper unna neste gang.» Hun reiste seg på stive bein og rakte ham skinnet hun hadde sittet på.

«Hva om vi sier om en uke til samme tid?»

«Nei, midt på dagen kan være vrient …» Hun bet seg i leppen. «Det er nok bedre et par timer etter nons.» Da hadde mora som oftest lagt seg for kvelden. Kanskje sovnet også. I så tilfelle trengte ikke Agnis å be om å få gå ut.

Han nikket. «Det vil bli en lang uke,» sa han og smilte. «Men kan vi ikke si det slik at dersom du kommer fra en av kveldene før, så kan vi treffes da? For jeg er ofte her på den tiden uansett. Pusler med litt småting i naustet.»

«Jo …» Hun dro på det. Likte ikke tanken på at han kanskje ville være her hver kveld og håpe at hun kom. Helst så raskt som mulig, slik han la det frem.

Men det kunne vel ikke skade å høre hva han hadde å si. Hun hadde ikke noe å utsette på måten han hadde tedd seg på i dag.

«Takk, frøken Agnis – og på gjensyn! Du aner virkelig ikke hvilken god hjelp du har gitt meg! Jeg ser frem til å møte deg igjen. Og jeg ønsker virkelig å lære deg bedre å kjenne. Til å oppdage hva som finnes bak ditt skjønne ytre, for jeg tror det gjemmer seg noe enda vakrere på innsiden.»

Øynene glitret mot henne. Ordene hans, og det varme smilet, fikk heten til å stige i kinnene. Det kilte i magen. Fort ønsket hun ham god kveld, før hun regelrett hastet bort fra ham.

Til toppen