«Du e ferdig, ser æ!»

«Ja,» svarte Dina, fortsatt med ryggen til. Hun hadde fått knappene inn i hullene, grep etter jakken sin og ville ta den på.

«Den treng du ikke,» sa Karelius, kom bort til henne og rev den til seg.

«Ho Elen venta mæ, det va særdeles mye som skull gjøres i kveld. Han sjøl …»

«Du har ei gjeld å betal. Eller har du glømt det?» spurte han.

Han luktet vondt. Ikke slik som karene som arbeidet i fjøs eller med fisk. Det var hun vant med. Det var lukten av svette, fjøs og ærlig arbeid. Av Karelius luktet det annerledes. Var det såpen han brukte, eller en slags mannfolkparfyme blandet med svette? Det grove stoffet rispet mot ansiktshuden hennes. Hun lukket øynene. Det luktet vondt fra munnen hans også, og nå … Nå slikket han henne rundt munnen. Hun vred på seg for å komme vekk. Han kunne ikke kysse, det var motbydelig. Han var gammel og ekkel. Hun ville kaste opp. Et kyss skulle ikke være slik. Det var noe fint, noe lett, som en sommerfuglvinge. Slik som Truls hadde gjort mot henne. Et kjærtegn og en lav hvisking mot øret hennes når han sa at han var kjær i henne. Det skulle bli de to. Han fortalte hvor vakker hun var, beundret håret hennes og sa hun lignet en hulder han hadde sett oppe i skogen ved et vann. Hun hadde knist og vært litt flau, mente at han overdrev.

Nei, hun hadde danset barbent rundt et tjern, i blå kjole og rødt hår helt ned til hoftene. Han hadde trodd det var henne, Dina, helt til han så halen hennes stikke fram under kjolen. Underjordisk og vanvittig vakker. Det var det han hadde sagt.

Men dette, det var motbydelig. Dina ville bare flykte. Skrike høyt og løpe til hun ikke hadde pust eller liv igjen i seg. Hun ønsket rett og slett bare å dø fremfor å bli brukt mer av Karelius.

«Æ kan ikke gjør det meir,» sa hun. «Æ kan ikke.»

«Å, jo, det kan du.» Han pustet tungt. Hun kjente pusten hans mot ansiktet. Nevene hans, utålmodig og grafsende over hele kroppen hennes. Han kløp og klemte slik at det gjorde vondt.

«Nei. Vær så snill. Da går æ heller i døden.»

«Vær så god. Skal æ følg dæ tel lensmann’?» Han tok et steg til siden.

Hun nølte, følte seg med ett så tung i bena, uten å vite hvorfor.

Han slo ut med armen. «Du må først førtæll lensmann’ ka du har gjort. Deretter vil du bli frakta i fengsel. Der blir du settandes ei lang stund i påvente av rettssaken. Det kan ta både uke og måneda. Du må lev på vann og brød, og nu på vintern e det både kaldt og stusslig. Sitte barbeint og kaldt i en celle av stein. Men du får selvsagt selskap av rotter. Nei, Dina æ overdriv ikke,» sa han alvorlig. «Og det e ikke mors beste barn som sett der. Det e gale folk. Folk som slår, som tar livet av kverandre …»

«Slutt!» Hun grep tak i disken og holdt seg fast. Kanskje sa han dette kun for å skremme henne, i så fall hadde han oppnådd det han ønsket.

«Om du ikke trur mæ, så spør doktern. Han kjenn tel sånt.»

Hun så på ham.

«Ja, æ førstår. Du kan ikke spør sånn uten videre. Men du finn sekkert en måte å gjør det på. Dikt opp ei historie.» Han trakk på skuldrene, tenkte seg litt om. «Si at nån har sagt at forholdan i fengslan e så ille, men du trur de lyg. Og nu vil du hør med han sjøl.»

Dina stirret i gulvet. Det var begynt å tørke noen steder. Han hadde rett, det var akkurat slik doktoren var. Han var så lett å fritte ut, ville så gjerne hjelpe og gi gode svar på alt. Om hun spurte ham på den måten, ville han naturligvis forklare. Og han som var så kunnskapsrik, ville fortelle det han visste. Hun tvilte ikke på at Karelius snakket sant.

«Ka du vil med mæ?» spurte hun lavt.

«At du betal gjelda di.»

«Æ kan ikke.»

«Kom ikke og si at du har tida di igjen.»

«Æ har fått en sykdom.»

«En sykdom?»

Hun maktet ikke å se på ham da hun fremførte løgnen.

«Ja, det klør og svir … Der nede.»

Det ble stille mellom dem en stund, før han sa: «Så finnes det andre måta å tilfredsstill en mann på.»

«Ka han mein?»

«Det skal du snart få lær.»

Han tok henne om håndleddet og trakk henne med seg inn på kontoret.

Til toppen