Nær ilden (Heftet)

Serie: Livet på Solhaug 2

Forfatter:

Bli abonnent

Bli abonnent – få bøkene automatisk rett hjem i postkassen!

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Livet på Solhaug
Serienummer: 2
ISBN/EAN: 9788202539030
Kategori: Romanserier
Omtale Nær ilden

Sørine er fortvilet etter at Johannes bedro henne – og det med hennes egen stemor. Sidespranget får uante konsekvenser for alle på gården, og det spinnes et nett av hat og løgner. Sørine reiser til onkel Tord på Elvestad, gården der faren vokste opp. Hun håper å få vite mer om hvorfor brødrene er uvenner, men hun får også sjokkerende nyheter om Iselin.

– Jeg kan røpe at det er en grunn – en tragisk hendelse – som gjorde at fru Solhaug forlot Hønefoss. Det skjedde noe der, og … Hun så vel ingen annen utvei enn å flykte fra ryktene før de ble til sannhet for lensmannen og byens innbyggere.

Lier i Buskerud, 1924

Til toppen

Andre utgaver

Nær ilden
Bokmål Ebok 2017
Nær ilden
Bokmål Nedlastbar lydbok 2023

Flere bøker av Torill Thorup:

Utdrag

– Hva fanden er det du har tillatt deg? Mot min datter? Trygve steg ut av stallen. Han gikk helt bort til Johannes, som forsøkte å rygge bakover, men støtte inn i Frizzer, og prikket med pekefingeren gjentatte ganger mot brystet hans. – Far, vær så snill … Sørine tagg faren om å beherske seg, men det var en bønn for døve ører. – Jeg trodde godt om deg, Johannes! Jeg har til og med forsvart deg overfor folk som har vært skeptiske til om du er den rette for Sørine, og så viser det seg at du er en svikefull djevel! En mann som ikke vet å respektere kjæresten sin – som legger seg etter andre … Bare forsvinn, faren blåste sint ut av nesen, – hut deg av gårde! Sørine måtte gripe inn. Hvis de ikke fikk snakket ut om denne hendelsen, ville det plage dem alle tre. Hun måtte forhindre at de skiltes som uvenner. Om de så gjorde, og folk fikk snusen i at noe hadde skjedd, ville ryktene spre seg fort. I en liten bygd som denne, der alle kjente alle, ville folk prate og stille hverandre spørsmål. – Far. Far! Det Johannes har gjort, er utilgivelig, men vær så snill – for min skyld, la ham forklare seg! Faren pustet så tungt at hele brystkassen hevet og senket seg. – Ikke ville jeg ha lånt øre til en slik sviker, men det er du som bestemmer. Forklar deg, du, han sendte Johannes et fordømmende blikk, – men tro ikke et øyeblikk at du får stå her alene med Sørine. Kanskje biter hun på godordene og den falske smigeren din, men ikke innbill deg at jeg gjør det samme! Sørine var forbauset over at faren reagerte med et slikt sinne. Hun kunne ikke huske å ha sett ham så amper før, men hun forsto hvorfor. Faren hadde aldri tålt svikefullhet, og i særdeleshet ikke overfor dem han hadde kjær. Han ble nok fullstendig overrumplet over at Johannes skulle være av verste sort. Faren hadde alltid trodd godt om Johannes, og det gjorde fallhøyden desto større. Selv svelget hun den vonde, smertefulle klumpen som lå i mellomgulvet. Hun var også sjokkert, men ikke like overrasket som det faren var blitt. Det føltes unaturlig at faren skulle stå som en kile mellom Johannes og henne, men hun visste det var nytteløst å be om å få snakke med Johannes alene. Det var forsmedelig at Johannes hadde sveket henne, men det ble enda mer skamfullt med faren som tilhører. – Johannes, jeg … Sørine hadde innbilt seg at hun skulle klare å fritte ham ut med iskald, nøktern stemme, men nå var det så vidt hun ikke brast i gråt. – Hva fikk deg til å gjøre det? – Jeg vet ikke, jeg vet ikke, jamret Johannes. – Eller jo, jeg gjør vel det. Som sagt var jeg oppskaket over hendelsen med far, og det hjalp ikke at jeg ble svartsyk da jeg så deg sammen med Levion. Jeg var et lett offer da fristerinnen sto fremfor meg. – Fristerinnen? Man må være to for å drive hor, vet du. – Jeg vet det, svarte Johannes resignert. – Jeg skal ikke legge skylden på … Han tidde i siste sekund. – Jeg skal ikke legge skylden på henne. Jeg lot meg rive med, men det var akkurat som om … som om hun visste at jeg var svak. Hun visste at jeg trengte noen der og da. Sørine følte det som en stikkende anklage. Iselin hadde trøstet ham. Det hadde ikke hun. – Jeg hadde støttet deg, jeg, Johannes, om du hadde latt meg få lov. Johannes sukket og sendte faren et irritert øyekast. – Det er det som plager meg også, Sørine. Jeg mislikte at du danset med Levion, men jeg burde ha tatt det for det det var. En uskyldig dans. Jeg burde ha sagt at jeg ikke likte det, og skulle ikke ha løpt vekk i sinne. Da kunne vi hatt en hyggelig kveld, og jeg – jeg hadde ikke blitt fristet av en annen. Spørsmålene brant i Sørine, men alt ble så unaturlig nå som faren sto der. Hun måtte holde følelsene tilbake, selv om hun hadde mest lyst til å skrike og hamre knyttnevene i brystet til Johannes, ja, aller helst ville hun gjemme ansiktet i hendene og gråte. Han hadde fortjent å se tårene hennes, den stuten, og hun ville ikke ha plagdes om hun ga ham enda dårligere samvittighet. – Så dere kysset og mer til …? Johannes ristet på hodet. Sørine forsto ikke om han ristet på hodet av sin egen umoralske oppførsel eller om det var et svar på spørsmålet hennes. Hun håpet på det siste. – Hvorfor innrømmer du dette om du ikke har mer å si? Spørsmålet kom som en desperat bønn i håp om at han ville reagere. Blikket hans var fuktig av tårer da han så på henne igjen.

Til toppen

Bøker i serien