Kristin kunne ikke nøle. Den tiden hun nå tok seg, var stjålet. De andre holdt på i huset, og hun måtte skynde seg, før noen kom for å se etter henne.

Hun la papiret an mot kisten, satte seg på kne foran den og vred korken av Annas blekkhus, trakk pusten og dyppet den slitte fjærpennen. Det var en enkel, dårlig penn, men det var den hun hadde til rådighet.

Herr Theis Broch,

Jeg håper De tilgir at jeg ikke tar meg tid til å forklare, men uten videre ber om et møte med Dem. Det gjelder en sak av viktighet for meg, og jeg ville være svært takknemlig hvis De vil innvilge denne forespørselen. Jeg vil naturligvis ved vårt møte kunne forklare det hele tilfredsstillende.

Ordene hadde hun tenkt ut i den stille stunden før de andre våknet, og nå fløt de frem på papiret foran henne. Hun måtte gå rett på sak, og håpet inderlig at det ville være det rette.

Om De kan møte meg ved Vor Frue Kirke kommende søndag, straks etter kirketid, vil jeg fremlegge mitt ærend. Jeg venter ved vognskjulet.

Ærbødigst
Kristin Johannesdatter Hofstad.

I mangel av sand, blåste hun varsomt blekket tørt. Det føltes som om det tok en evighet, og hun satt hele tiden med ørene spisset. Så la hun papiret fra seg, pakket raskt vekk skrivesakene og stakk dem tilbake i Annas kiste. Hun forsikret seg igjen om at blekket var tørt og ordene godt leselige, stakk brevet sammenbrettet innenfor kjolen og gikk ut.

Da hun kom inn i kjøkkenet, var det som om hun hadde forlatt det for bare noen minutter siden. Hun fanget så vidt Isas blikk før hun tok fatt på arbeidet, men øynene hennes sa ingenting.

Det som skulle tas vare på av matrester, ble satt i butter med lokk og plassert i kjelleren. Hvis det ikke ble gitt uttrykkelig beskjed om at restene var til spesielt bruk, ble det sett gjennom fingrene med at man forsynte seg litt av dem. Ellers ble det fordelt på annet arbeidsfolk som var innom kjøkkenet, eller til barn som måtte dukke opp og be om noen smuler fra de rikes bord.

Kristin åpnet luken og satte lykten på gulvet mens hun gikk ned i kjelleren. Hun skulle hente et melkespann, og hadde smuglet med seg et linklede. Med lyset i hånden dukket hun ned i kjøkkenets underverden.

Hun var ikke redd. Hun hadde sett hvor stor kjellerens var, den gangen hun ble stengt inne der nede, så frykten hadde ikke lenger taket på henne. Det føltes som en seier. Alt som hadde hendt henne, var så mye større. Frykten ble til ingenting, sammenlignet med det.

Kjelleren var laget slik at det ikke skulle gå frost i maten. Likevel var kulden fuktig og grim, så fingrene ble nesten følelsesløse. Hun gjorde pinen så kort som mulig og fant melken, slepte spannet opp og fikk det over kanten. Så skyndte hun seg ned igjen og tok lokket av bakken med matrestene.

Vel oppe kastet hun et blikk på Isa og Anna. Hun skjønte at de så lintøyfanget, men ingen av dem sa noe. Det var en uskrevet regel at man ikke la seg opp i hverandres saker, det var derfor hun våget å ta en slik sjanse. Likevel skjermet hun knyttet med kroppen etter beste evne, og skyndte seg å stikke det inn under en stabel med tomme eggekasser.

Skyllebøttene fra kvelden før sto fortsatt i kroken. Hun så på dem, og bestemte seg for å gå bort i stallen med en gang. Bøttene ville være et godt påskudd.

Det sank i henne da Ebrikka kom inn med en kurv med sengetøy. Hadde ikke husmor varslet at hun ville være opptatt andre steder i huset til langt på dag? Raskt grep hun kosten og begynte å feie gulvet.

Snart vendte Ebrikka seg mot noe i den andre enden av kjøkkenet, og Kristin bestemte seg for å skride til verket. Hun la fra seg kost og feiebrett, bøyde seg raskt og stakk knyttet under armen. Så tok hun en bøttehank i hver hånd og gikk mot utgangen.

«Hva er du ute på, da, Kristin? Har du laget deg niste til turen ut?» Nikolines stemme var høy, og inneholdt en blanding av utfordring og morskap. Kristin frøs til. Selv uten å snu seg, visste hun hva som hendte bak henne i dette øyeblikk. Mang en gang hadde hun vært vitne til husmors skarpe sanser når noe uvanlig skjedde.

Føttene ville gå, men det var som om et usynlig bånd hadde blitt i henne og holdt henne igjen. Og der kom den. Stemmen. Skarp, anklagende: «Kristin?»

Hun hadde ikke annet valg enn å snu seg og møte det. «Ja»? Ansiktet i de rette folder nå. Ingen skyldbevissthet!

Ebrikka tok et par langsomme skritt mot henne. «Hva har du der?»

Kristin forsøkte å skjule at hun svelget. Hun satte bøttene fra seg og satte opp sitt mest uskyldige ansiktsuttrykk. «Hva, dette? Det er bare noen … rester.»

Ebrikkas øyne smalnet. «Mat? Hvem har gitt deg tillatelse til å ta det? Jeg antar at det ikke er til griserøkterne, eller har du kanskje fått deg venner blant dem?» Hentydningen til grisehodet i brønnen var ikke til å misforstå, og noen, kanskje Nikoline, fniste dempet.

«Nei, jeg …» Hun kjente panikken stige. Alle så på henne nå. Ordene sviktet henne, det var bare en tom tørrhet i hodet.

En tone av seier i Ebrikkas stemme: «Du vet at dette er et alvorlig brudd på reglene?»

Til toppen