Herr Riddervold gikk til side og inviterte lensmannen inn i stuen. Fie la en arm om Katinka, som for å beskytte henne mot det som eventuelt måtte komme. Men kanskje like mye for å ha noe holde fast i.

Fruen hadde satt seg, men de to herrene sto. Lensmannen rensket halsen, før han stakk hånden ned i den store frakkelommen. Så tok han fram en liten sko og holdt den fram mot presten.

«Kjenn han igjen den her?»

Herr Riddervold tok den varsomt, sto med bøyd nakke en stund, før han møtte blikket til lensmannen. «Ja, det er Emmas. Hvor fant De den?»

«Og Dokker e sekker på at det e hennes?»

«Ja, uten tvil. Hun hadde selv risset inn en stjerne her.» Han pekte. «Jeg så det da hun gjorde det, og ble … sint.» Han bøyde nakken en liten stund før han så opp igjen.

«Skoen blei funne ved et tjern inne i skogen, og vi må bare slå fast at ho e borte.»

«Borte?» gjentok presten.

«Drukna.»

«Nei!» Stemmen var sår, bedende. «Ikke på grunn av en sko.»

«Funn ved plassen vis det også. Gresset va tråkka ned … Æ beklager. Og kondolerer.»

«Men så ta henne opp!» Stemmen var hard og bestemt.

«Det e bunnlaust og full av gjørme. Det e heilt umulig å …»

Skriket fra Katinka skar gjennom stuen. Nevene knyttet seg, før hun løp gjennom stuen og ut. Døren slamret så hardt igjen etter henne at bildene på veggen danset.

Herr Riddervold ville gå etter henne, og nådde henne igjen ute i gangen. Fie kunne høre hvordan Katinka ropte mot ham.

«La meg være, jeg vil ikke snakke med noen.»

Fie kastet et blikk på fruen. Hun satt som en saltstøtte og stirret tomt framfor seg. Huden var blekere enn ellers.

Så kom presten tilbake.

«Jeg kan snakke med henne,» sa Fie lavt, men trodde ingen hørte henne. Da hun løftet skjørtene og skyndte seg opp trappen etter Katinka, slo det henne hvor rolig hun følte seg. Som om budskapet ikke angikk henne, eller ikke hadde trengt inn ennå. Det hele var så uvirkelig, og hun kjente seg nummen i hele kroppen.

De såre hulkene fra Katinka hørtes ute på loftsgangen. Fie gikk stille inn og lukket døren bak seg. Den unge piken lå på magen i sengen med bortvendt ansikt. Fie satte seg på sengekanten og la en hånd på ryggen hennes.

«La meg være. Kom deg ut,» gråt hun.

Fie flyttet hånden, reiste seg og fylte opp et stort glass vann fra karaffelen. Så hentet hun en stabel med lommetørklær i kommoden. Hun satte fra seg alt på nattbordet.

«Jeg blir likevel litt til,» sa Fie og satte seg igjen.

Katinka svarte ikke, og Fie tok det som en godkjennelse. Nesten umerkelig stakk hun et av lommetørklærne i hånden på Katinka.

Lenge satte hun bare slik og strøk den unge piken over ryggen. Ord var unødvendige og kunne uansett ikke bøte på noe. Nærværet hennes talte likevel for seg selv. Da lommetørkleet ble kastet på gulvet, ga Fie henne et nytt.

«Bare gråt,» hvisket Fie til sist. «Skrik ut alt du makter. Gråt til du ikke har pust igjen og må samle deg. Da kan du begynne på nytt. Det er mye sjelebot i slikt.»

Og Katinka gråt. Hun raste ned i puten med knyttede never og hang til sist om halsen på Fie. Til sist var hun fullstendig utmattet. Da lot Fie henne drikke seg utørst, hentet en ullfilt og la den over henne.

«Legg deg til å sove nå, vennen min. Du trenger hvile.» Resten av tankene sine holdt hun for seg selv. At dette slett ikke var over, det var kun en liten begynnelse. Katinka kom til å gråte, rase, sørge og fortvile i lang tid. Kanskje i årevis og muligens for resten av sitt liv. Det ville bli lettere med tiden, for det var slik Gud hadde skapt mennesket. De måtte gå videre, ellers ville alt stanset opp. Men i hjertet sitt ville hun bære savnet etter og sorgen over en lillesøster. Med tiden ville hun også minnes det gode. Alle de fine stundene de hadde hatt sammen. Men en slik trøst ville ikke gi noen mening nå. Katinka ville verken forstå eller tro på det, hun måtte bare erfare det selv – senere.

Fie satt der til Katinka falt i søvn. Noen ganger hikstet hun, så ble hun helt stille. Bare den jevne søvnpusten hørtes. Først da reiste Fie seg og gikk ned i stuen.

Lensmannen var gått, og kun herr og fru Riddervold var igjen. Hun satt fortsatt, han gikk fram og tilbake, men ingen merket at hun var kommet inn i rommet. Fie ble stående like innenfor døren. Hun kunne gått og latt dem være i fred, men hun måtte jo gi beskjed om Katinka.

«Jeg forstår ikke hvorfor du – og lensmannen – sier at Emma er død. Jeg forbyr deg å gjenta det flere ganger, og den sammen lensmannen har ingenting her inne å gjøre mer.»

«Kjære deg, Wanda.» Han tok rundt henne, men hun skjøv ham fra seg med en rasende bevegelse.

«Ikke noe kjære deg. Jeg vil ikke høre et ord mer om dette tøyset. Lensmannen har funnet en sko! En sko, hører du. Hva beviser vel det? At hun har mistet den, men ikke noe mer. Holder man av barnet sitt, holder man også fast på troen at hun kommer tilbake. Jeg mister ikke den troen før jeg ser …» Brått oppdaget hun Fie. «Hvorfor står du der uten å si noe? Hva er det du vil?»

Det føltes som et knyttneveslag, og hun hadde mest lyst til å synke sammen. Ordene stokket seg i hodet, og hun måtte bruke tid før hun klarte å slippe dem ut.

«Katinka sover nå.»

Fruen la hodet på skakke. «Var det noe mer?»

«Nei.» Fie neide, og like etter var hun ute i gangen igjen.

Hun støttet ryggen mot veggen et øyeblikk, før hun gikk opp på værelset sitt og ble sittende ved vinduet. Derfra kunne hun se ned på veien, på fjøs, stall og stabbur. Lenger mot venstre så hun skogen. Var det der Emma hadde druknet? Lille, hjertegode Emma. Emma, lille … Hun kom ikke lenger i tankerekken før hun brast i gråt.

Til toppen